Meloni, den pragmatiske ideologen
Med en uforminsket popularitet og to mislykkede folkeavstemninger organisert av opposisjonen kan Italias statsminister Giorgia Meloni fortsette sitt politiske prosjekt, også i EU.
Det indiske opprøret
16. september 1857 publiserte Karl Marx denne artikkelen om sepoy-opprøret i India i New York Daily Tribune.
NED – CIAs diskrete arvtaker
CIAs dårlige rykte fikk Reagan til å opprette National Endowment for Democracy i 1983. Fondet presenterer seg som en stiftelse for demokrati, men har samme mål som CIA, nemlig å destabilisere fiendtligsinnede regjeringer gjennom finansiering av lokale opposisjonsgrupper.
Finansiering uten grenser
«Ja, vi mottar penger fra NED.» Dette bekreftet generalsekretær i Reportere uten grenser, Robert Menard, i nettforumet til avisen Nouvel Observateur 18. april 2005.1 «Og det har vi ingen problemer med.» Sannelig noe som sår tvil om denne «uavhengige» organisasjonens troverdighet, som forsvarer ytringsfriheten takket være denne typen økonomisk støtte. For ikke å snakke om at den mottar 11 prosent av sitt årlige budsjett fra den franske staten og 15 prosent fra EU-kommisjonen, mens den mottar ukjente beløp fra flere finansgrupper som eier media og våpenbedrifter.2 Denne informasjonen ble først lagt ut på hjemmesiden til Reportere uten grenser, etter at den ble trukket fram av den amerikanske journalisten Diana Barahona i en artikkel som ble publisert 11. mars 2005 i dagsavisen Northern California Media Guild. «Disse pengene utgjør 2 prosent av vårt budsjett. De kommer fra den amerikanske Kongressen og ikke fra Det hvite hus,» understreker Robert Menard i en pressemelding.3 Et annet sted forklarer han: «Vi mottar ikke penger fra det amerikanske utenriksdepartementet, CIA eller den statlige bistandsorganisasjonen USAID.»4 Det er vanskelig å tro at han ikke kjenner til NEDs historie og formål, eller at han ikke vet at det er utenriksdepartementet som ber Kongressen om penger til organisasjonen. I den samme pressemeldingen innrømmer Robert Ménard for første gang at Reportere uten grenser mottar andre «tilskudd som stammer fra USA, […] fra Center for a Free Cuba (CFC).» Fra 2002 til 2005 mottok Reportere uten grenser 92 330 euro fra CFC. Men det er verd å understreke det han ikke sier: Så å si alle CFCs ressurser stammer fra NED. CFCs mellommann Otto Reich er en historisk personlighet i denne forbindelse og i USAs latinamerikapolitikk. CFCs leder er Frank Calzón som i 1983 ble den første presidenten for Den nasjonale kubanskamerikanske stiftelsen. I 70-årene var han også en av lederne for Abdala-gruppen som var nært knyttet til Cubas nasjonale frigjøringsfront og som sto bak terrorangrep i flere land, deriblant Frankrike, Spania og Canada.5 I 1993 TOK ROBERT MÉNARD fullstendig kontroll over Reportere uten grenser etter at de to andre viktigste grunnleggerne Rony Brauman og Jean-Claude Guillebaud gikk av. Deres avgang var spesielt motivert av en mediekampanje uten sidestykke, der Reportere uten grenser gjorde den ukjente dagsavisen Oslobodjenje og dens redaktør til «verdensstjerner», mens avisen hadde et opplag på knappe 300 i Sarajevo.6 Var det tilfeldig at NED i denne perioden investerte millioner i denne publikasjonen, for å «la den leve»?7 Tilsynelatende var dette første gang at siktemålene og handlingene til Robert Ménard og NED var sammenfallende. Siden ble dette vanlig. For å få bekreftet dette holder det å se på Reportere uten grensers rolle i debatten som fulgte da Venezuelas myndigheter, på fullstendig lovlig vis, lot være å fornye konsesjonen til den private fjernsynskanalen Radio Caracas Télévision, som løp ut den 27. mai. Kanalen hadde ved flere anledninger overtrådt loven og åpent deltatt i statskuppet 11. april 2002. Reportere uten grenser snakket da om «stenging» og «angrep på ytringsfriheten», mens de «oppfordret det internasjonale samfunn til å avsløre dette maktovergrepet og forsvare det som var igjen av uavhengige medier i Venezuela.» Uten hensyn til at enhver stat – det være seg Venezuela, USA, Frankrike eller et annet sted – har rett til å råde over de sjeldne offentlige godene som hertz-frekvensene er.8 Når det gjelder mangfoldet, skulle eksistensen av
Nye rettigheter for Marokkos kvinner
I 2004 innførte Marokko en milepæl i landets familielovgivning (moudawana). Det er kun et annet arabisk land, Tunis, som allerede har innført en like progressiv myndiggjøring av kvinner.1 Med kvinnebevegelsen i spissen og med støtte fra kongen har kvinner vunnet større likeverd. Mer spesifikt har de fått rett til å gifte seg uten tillatelse fra et mannlig familiemedlem, og til å ta ut skilsmisse på et mer rettferdig grunnlag.
Da lovforslaget trådde i kraft var det tvil om hvorvidt det ville bli håndhevet. Tre år senere sier Dr. Nouzha Guessous, spesialist i bioetikk, rettighetsforkjemper og medlem av moudawana-kommisjonen, at «reformene har blitt en suksess. Hver år i mars rapporterer justisdepartementet om hvordan det går med innføringen av loven og noen av kvinneforeningene utgir sine egne rapporter. Så vi vet at det skjer.»
Å få sannheten fram
I oktober 2006 ba den daværende franske presidenten Jacques Chirac filosofen Régis Debray om å «gjennomføre en granskning på stedet av situasjonen til de forskjellige etnisk-religiøse folkegruppene i Midtøsten». 15. januar 2007 mottok de franske myndighetene et notat fra Debray om Palestina og farene ved den internasjonale politikkens bedragerske retorikk. Dette notatet har senere blitt referert til i flere offisielle rapporter fra institusjoner som Verdensbanken og FN. Selv om teksten tar hensyn til notatsjangerens strenge regler (kortfattet og forsiktig), mener vi at den gir en nøkkel til å forstå den lange utviklingen i gal retning i Midtøsten. Debray påpeker motsetningen mellom den konkrete, tragiske situasjonen i de palestinske områdene og de internasjonale avtalenes retorisk blendende makkverk. LMD bringer her Debrays tekst.
Når Wehrmacht og Den røde arme sidestilles
I de tidligere sovjetstatene er historien blitt gjenstand for en heftig idédebatt. Sterke nasjonalistiske krefter jobber iherdig med å legitimere landenes samarbeid med nazistene. Historieomskrivning er blitt et viktig redskap for de nye politiske elitene.
Nasjonalistenes medvirkning i Holocaust
Takket være nytt arkivmateriale, nylesning av gammelt, og rikelig med undersøkelser i området, vet vi i dag langt mer enn tidligere om utslettelseskrigen Nazi-Tyskland og dets allierte i Øst-Europa førte mot Sovjetunionen. Blant de avslørte «tabuene» finner vi de lokale nasjonalistene rolle, særlig i Baltikum og Ukraina, som lenge ble holdt skjult av Sovjetunionen på grunn av skammen over denne «kollaborasjonen», i likhet med de som i dag rehabiliterer den. Etter første verdenskrig ble Ukraina delt mellom Sovjetunionen (sentral og øst), Polen (Galicia og Volhyni), Romania (Bukovin) og Tsjekkoslovakia (Rutheni eller subkarpatisk Ukraina). Det er i Vest-Galicia, under – og mot – det polske regimet, at Ukrainas militære organisasjon (UVO) blir dannet i 1920, og senere, i 1929, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Grunnleggeren, Jevhen Konovaletz, kompanjongen til Simon Petliura, tar kontakt med Adolft Hitler fra 1922. Organisasjonenes ideolog, Dimitrij Dontsov, erklærer en konservativ og elitistisk «helhetlig nasjonalisme». Han setter Ukrainas «europeiske» karakter opp mot Russlands «asiatiske». Nazistrategen Alfred Rosenberg – etterfulgt av Abwher (den militære etterretningstjenesten), fra 1933 – støtter OUN. Dette tyske Baltikum lover «autonomi» til de baltiske, ukrainske, og georgiske nasjonalistene og muslimene i Kaukasus, med det mål for øyet å knuse Sovjetunionen og isolere Russland. Men alliansen mellom Berlin og OUN kommer til å bli turbulent. I 1938 blir Konovaletz drept av en sovjetisk agent. Andriy Melnik overtar rollen som leder av OUN, med støtte fra Andriy Sjeptytskyij, metropolitt og provinsbiskop i den gresk-katolske kirken, Galicias «åndelige leder», som i 1939 går over til det sovjetiske regimet. Dermed er det den radikale Stepan Bandera som gjør opprør i 1940. 22. Juni 1941 former Banderas OUN-b to Wehrmacht-bataljoner, «Nachtigall» og «Roland», for å delta i Tysklands og dets alliertes kamp mot Sovjetunionen. Umiddelbart følger en bølge av jødeforfølgelser. Ifølge Berlin skal «jøde-bolsjevikene» (kommunister, kommissærer fra Den røde arme, jøder) først «spontant» ha blitt drept av nasjonalistene og de lokale befolkningene. I Lviv, 25. juli, ble menneskejakten døpt «Petliura-dagene». Det dreide seg om «hevn» for henrettelsen av fanger utført av NKVD, som jødene visstnok skulle være tilknyttet. I virkeligheten ble disse «handlingene» igangsatt av Einsatzgruppene, som fullførte jobben. Fra juli-august går disse målrettete mordene, på ordre fra Berlin, over til en massiv og uttilslørt jødeutryddelse. De rumenske troppene til diktatoren Ion Antonescu tar seg av slaktingen i Sør (deriblant Odessa) og troppene til den ungarske diktatoren Miklós Horthy tar seg av jødene i Subkarpatisk Ukraina, som transporteres til Kamenetz-Podolsk for å bli henrettet. I begynnelsen av 1942, bare seks måneder etter at Wehrmacht gikk inn i Sovjetunionen, er over 900 000 jøder utryddet. 30. juni 1941 utroper OUN-b en ukrainsk stat, hvor den første regjeringen ledes av Jaroslav Stetsko. Et av hans slagord var: «All ære til den tyske hæren og Føreren Adolf Hitler!» Berlin avviste denne nye staten og internerte Bandera og Stetsko. Tysklands politikk var ikke forenlig med drømmene til de ukrainske uavhengighetstilhengerne, som nazistene – sammen med resten av den slaviske befolkningen – betraktet som untermenschen. IFØLGE NAZILEDERNES GENERAL OSTPLAN («generelle plan for Øst») måtte 30 millioner sovjetere dø, og 30 andre deporteres til Østen for å gi plass til nybyggere av «den nordisk rase» og muliggjøre en «modernisering» av Tysklands nye lebensraum. Planen feilet: 7. desember 1941 stanset den røde hær den tyske offensiven rett før Moskva. Massedeportasjoner etterfulgte, men mot arbeids- eller utryddelsesleire
Vi går ikke lenger i søvne
Løperne har med seg godteri og peanøtter som de kaster til de barføtte barna. Mosambik er i dag rangert som nummer 168 av 177 land i FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Nesten halve statsbudsjettet (2,5 milliarder kroner) kommer fra internasjonal bistand. Selv om Mosambik gir uttrykk for å ha et flerpartisystem, er det i praksis kontrollert av et oligarki innen regjeringspartiet som kjøper støtte gjennom pengegaver. Mosambik er et digert land, fra nord til sør strekker det seg like langt som avstanden mellom Dublin og Moskva.
Verdensbanken kastes ut av Latin-Amerika
Verdensbankens og IMFs virksomhet i Latin-Amerika har vært styrt av USAs utenrikspolitikk siden 1950-tallet. Gjentatte ganger har de sabotert demokratiske regjeringers forsøk på sosiale reformer. Men i 2006 tok Chavez til orde for opprettelsen av en alternativ finansinstitusjon for Latin-Amerika: Banco del Sur. I sommer lanseres dette latin-amerikansk alternativet. I motsetning til de andre internasjonale finansinstitusjonene skal den følge demokratiske prinsipper. Mye er ennå uklart, men en ny tid er definitivt i ferd med å innledes i Latin-Amerika. I Latin-Amerika er det ikke lenger IMF og Verdensbanken som bestemmer.
Europa må igjen utvikle en utopi
Etter Frankrikes og Nederlands nei til EUs grunnlovstraktat i 2005 har det vært en heftig debatt om EUs verdigrunnlag. Finnes det en europeisk identitet og hva består den i så fall i? Filmskaper Wim Wenders holdt 11. juni 2007 i Brussel et foredrag på konferansen «A Soul for Europe» med tittelen «The image of Europe–Identification and Representation». Vi presenterer her et utdrag av Wenders tale.
Japansk Nouvelle vague
Japansk film blomstrer for tiden. De siste årene har flere uavhengige japanske filmskapere hatt stor suksess i hjemlandet. Denne nye generasjonen filmskapere kommer ikke fra filmskoler, men har lært seg håndverket gjennom musikkvideoer, reklamefilmer, og mykpornofilm. De henvender seg ikke til Vesten, men til japanere som ønsker å forandre det japanske samfunn. Filmene deres kjennetegnes av sosial vrede og kompromissløse virkelighetsskildringer. Dette er filmer for japanere som ikke identifiserer seg med den rådende økonomiske politikken, og enda mindre med den amerikanske livsstilen.
Kampen om Kaukasus
«Det store spillet» er i gang igjen. På begynnelsen av 1800-tallet kjempet de store imperiene om kontroll over Sentral-Asia. Kampen endte i 1907, da Storbritannia og Russland ble enige om en maktfordeling. Etter Sovjetunionens fall har Russlands kontroll over området blitt svekket. Nå melder verdens stormakter seg igjen på kampen om området. Takket være «krigen mot terror» og «fargerevolusjonene» i Øst-Europa har USA vunnet innpass i de tidligere sovjetrepublikkene. Kina har gjort store innkjøp av oljeaksjer i Sentral-Asia, og åpnet en rørledning mellom Kasakhstan og Kina. 1800-tallets «store spill» er i ferd med å gjenta seg på bekostning av menneskerettigheter og «vestlige verdier».
Den amerikanske drømmen som svant hen
I Mohsin Hamids Den motvillige fundamentalist møter vi en vellykket pakistansk innvandrer som etter flere år i USA flytter tilbake til Pakistan. Det er en historie om skuffelser, både på det politiske og det personlige planet.
Myter og virkelighet
Finkelstein gir en velbegrunnet analyse av Israels kriger.
Har verden våknet?
Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?
Teherans transseksuelle mænd
Den kvindelige instruktør Sharareh Attari har fået tilladelse af Ministeriet for Islamisk Retledning og Kultur til at vise sin film om transseksuelle i hjemlandet. Men kun én gang. Iran har siden revolution i 1979 været underlagt islamisk lovgivning, og aktive homoseksuelle kan idømmes dødsstraf. Hvordan kan Irans dybt konservative præstestyre støtte et så kontroversielt fænomen som kønsskifteoperationer? Ud fra et traditionelt islamistisk synspunkt burde et kønsskifte være den ultimative manifestation af en dekadent vestlig kultur.
En reise i indianernes Venezuela
Venezuela hadde Sør-Amerikas mest bakstreverske urbefolkningspolitikk fram til slutten av 90-tallet. Med Chavez fikk landet en grunnlov som er Sør-Amerikas mest progressive på området, og han sørget for elektrisitet, mat og helsetjenester til fattige indianere. De bråe endringene har medført korrupsjon og konflikter innad i stammene. Det største problemet er likevel at urbefolkningsområdene besitter store naturressurser som mektige gruveselskaper ønsker kontroll over. Vi har besøkt Venezuelas indianerområder.
Nye rettigheter for indianerne i Venezuela
Staten, som er «multietnisk, flerkulturell og flerspråklig», anerkjenner urfolkenes rett til de landområdene deres forfedre og de selv tradisjonelt har besatt. Den må sørge for at disse områdene avgrenses, og garantere urfolkene rett til deres felles eiendom (art. 119). Den bestemmer at utnyttelsen av naturressurser på disse områdene må godkjennes av urfolkene, som har rett til informasjon om hva slags arbeid som skal foretas (art. 120). Den garanterer urfolkenes rett til adekvat utdanning og et flerkulturelt og tospråklig utdanningssystem (art. 121). Den forbyr patentering av urfolkenes genetiske ressurser eller deres intellektuelle eiendom i forbindelse med deres kunnskap om biodiversitet (art. 124). Den fastsetter antallet reserverte plasser for indianere i Nasjonalforsamlingen til tre, og gir dem i tillegg seter i kommunale og regionale forsamlinger i de områdene de bor (art. 125). Maurice Lemoine. Oversatt av G.U.
Et militært paradigmeskifte
Moderne kommunikasjonsteknologi har forandret militæret. Under den første Gulfkrigen (1991) fant det sted en militærrevolusjon. Det finnes nå en historisk avgrunn mellom de mest ressurssterkes moderne krigføring og rivalene. Med teknologisk overlegenhet og ideen om «ingen tap av menneskeliv» er krigen blitt humanitær ved å påberope seg å være rettferdig–den ønsker å innføre en «ny verdensorden». Men hvem bestemmer at vold skal bekjempes med vold, og under hvilket navn? Motstand i dag skjer i form av en «utjevning av styrkeforholdet» gjennom spredning av masseødeleggelsesvåpen, ukonvensjonell krigføring eller terrorisme. Dessuten kan motstand fra nye globaliserte stormakter som eksempelvis Kina allerede nå ryste verdensøkonomien ved å endre sin økonomiske politikk. Kort fortalt har slagmarken funnet nye arenaer.
Kinas sosialkapitalisme
Strømmen av folk mot byene er en viktig brikke i Kinas omstilling. Samtidig vokser de sosiale spenningene. Protestbevegelsene svekkes ikke, på tross av at de blir slått hardt ned på. Myndighetene har lenge ignorert arbeidernes elendige arbeidsforhold, men er nå i ferd med å utarbeide en ny sosialpolitikk – som møter motstand.
Testes på fattige i Sør
Den multinasjonale legemiddelindustrien bruker hvert år nesten 240 milliarder kroner på å utvikle nye medisiner. De fattige i Sør overlater kroppene sine til de som vil teste ut medisiner myntet på de Nord-Vestlige markedene. Legemiddelindustrien vender nå nesen sørover for å utføre de stadig mer kostbare og risikable forsøkene. Før legemidler kan slippes på markedet må kliniske forsøk på mennesker gjennomføres. I Sør får de tilgang til syke som er lettere å overtale. De etiske og juridiske kravene er ikke like strenge som i de rike landene. Det er en risikabel medisinsk forskning.
Blairs britiske blindvei
Denne måneden forlater Tony Blair Downing Street etter ti år ved makten. I løpet av disse årene er Blair blitt særdeles upopulær. Utenrikspolitikken er den fremste årsaken. I løpet av seks år trakk han Storbritannia inn i fem konflikter. Men Blair underkastet seg ikke Bush. Fra dypet av sin egen uvitenhet har han faktisk trodd på sitt utenrikspolitiske kall. Innenrikspolitikken har for det meste vært en forlengelse av de konservatives upopulære politikk. Han fortsatte privatiseringen og videreførte i stor grad thatcherismen. Blairs store drøm bar navnet «den tredje vei»–en vei mellom sosialismen og kapitalismen. I mediene kalles den nå «blairisme». Tilhengerne mener den er en fusjon av markedsøkonomi og sosial rettferdighet. «Sosial rettferdighet» er mest retorisk pynt. De enorme inntektsforskjellene i Blairs Storbritannia aksepteres, som i Thatchers tid. Vil framtidens historikere se det hele som et resultat av de konservatives middelmådighet snarere enn som frukter av New Labour?
Positiv diskriminering
I USA snakker vi ikke så mye om rettferdighet for minoriteter lengre. Vi snakker om «mangfold». Mangfoldspolitikken har en tendens til å gjøre raseforskjellene viktigere enn de kanskje er.
Nulltoleranse eller barmhjertighet?
Utleveringsavtalen fra 2002 mellom Frankrike og Italia innførte en «nulltoleranse» i forhold til politisk vold. Hva betyr dette? Tilbake i 1789 anerkjente menneskerettighetserklæringen retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse. Selv om voldshandlinger i dag er uakseptable etter humanistiske kriterier, kan ikke politisk vold som følge av motstand mot undertrykkelse sammenlignes med vanlige alvorlige strafferettslige forbrytelser. Demokratiske stater har tidligere benyttet amnestiordninger for å behandle bestemte lovovertredelser med henblikk på kontekst og motiv. I dag har viljen til benåding forsvunnet fra den internasjonale strafferettens horisont. De gjeldende internasjonale traktatene viser seg samlet sett fiendtlig innstilt til amnesti. Denne nye holdningen skyldes i stor grad den spesielle rollen det universelt anerkjente begrepet «forbrytelse mot menneskeheten» har fått. Enhver forbrytelse knyttet til politiske spørsmål kan fra nå av potensielt klassifiseres som forbrytelse mot menneskeheten. Det blir således ikke lenger legitimt å gjøre politisk motstand mot undertrykkelse.