Dr. Strangelove i Brussel
På sine første tre hundre dager som EUs utenrikssjef har Kaja Kallas gjort seg mer bemerket for alternative sannheter enn diplomatisk kløkt.
Et annet Tyrkia
Alevishiaene har hatt en sentral rolle i Tyrkias moderne historie, blant annet fordi de har fungert som en slags støtpute mellom tyrkere og sunnikurdere, men også i drakampen mellom de sekulære og de religiøse, samt i politiske og separatistiske oppgjør.
Der fangene henger seg i cellene
Fangeleiren på den amerikanske militærbasen Guantanamo på Cuba, er en totalitær institusjon. Dette lovstridige systemet, som vi foreløpig kun kjenner konturene av, hviler naturligvis på hemmelighold
Når overtramp er regelen
Også konservative amerikanske patrioter har begynt å sette spørsmålstegn ved varehandelgigantenes konkurransevridning, monopolisering og utflytting. Kan motstanden mot Wal-Mart–verdens største selskap – bli et samlingspunkt for progressive krefter som kjemper mot utbytting av arbeidere, rasering av naturområder og konsumerisme?
Evig revolusjon
Frigjøringsmarkedsføringen på 90-tallet var vellykket fordi den utga seg for å være et kritisk opprør mot forbrukersamfunnet.
Venstredreining i Israels politikk
Alle meningsmålinger viser at de fleste israelere vil ha fred, og er villig til å akseptere nesten alle nødvendige innrømmelser, men i nasjonalforsamlingen har dette synet knapt nok vært representert. Nå fremmer Amir Peretz’ Arbeiderpartiet fremmer et seriøst program for fred og etablering av en palestinsk stat.
«Latino» er blitt trendy
USA har 41 millioner innbyggere med latinamerikansk opprinnelse, men bare 7 millioner av disse har stemmerett. «Latinos» etablerer samtidig flere bedrifter enn hvite og svarte amerikanere, og er overraskende patriotiske for sitt nye hjemland.
«Amerikansk gress»
I august 2000 lanserte USA «Plan Colombia» for å fjerne kokainproduksjonen i landet med massiv sprøyting av plantevernmidler. Planen minner om «Agent Orange» i Vietnam, som fortsatt skaper store lidelser for den vietnamesiske befolkningen.
Revolusjonens musikanter
«USA hater oss fordi de ikke kan få oss til å danse etter deres pipe. Vi har rett til å ha de systemet vi vil ha. Og det systemet vi har, forandrer vi den dagen det ikke passer oss lenger. Og det er Fidel klar over!», sier den kubanske musikeren José Luis Cortés.
Endeløs konflikt
Demonstrasjonene i Laayoune og Smara viser at konflikten i Vest-Sahara dreier seg om mer enn fosfat, fiskeindustri og politisk kappestrid mellom Marokko og Algerie. Marokko forsøkte å skrive hele konflikten inn i en innenrikspolitisk logikk, og frarøve den dens internasjonale karakter. Marokko blir mer og mer isolert. Dagens spenninger risikerer å velte landets grunnvoller. Mange nordafrikanere håper at USAs ferske interesse, der de investerer i utviklingen av olje- og gassressurser, vil gjøre det enklere å komme ut av en krise.
Folkelig motstand
Mange kjøpesenterprosjekter blir gjenstand for lokale folkeavstemninger i USA. I Inglewood ga tusenvis av fattige beskjed i amerikanske og internasjonale medier at et Wal-Mart-varehus ville gjøre dem enda fattigere.
30 år med undertrykkelse og frykt
Saharawier og marokkanere har bodd side om side siden 1975, året Marokko tok makten over byen Laayoune og dens 200 000 innbyggere. I 30 år har undertrykkelse og frykt fått folk i Laayoune til å tie. Men siden urolighetene den 23. mai 2005 har demonstrasjoner for løsrivelse fra Marokko funnet sted flere ganger i uken. Marokkanerne holder opposisjonen i et hardt grep. Og saharawier råtner i fengslene. Flere internasjonale journalister ser seg nødt til å skjule sin egentlige virksomhet. Svenske Riksdagsrepresentantene møter lokale aktivister i skjul på hotellet. For Saharawier tortures–eksempelvis som med «kylling-metoden», der de henges opp som kyllinger mens det helles etsende stoffer over dem. Og fanger som ikke bestikker vaktene må sove på toalettene–stående eller sittende.
Verdens største bedrift
Wal-Marts omsetning i fjor på over 2100 milliarder kroner og 1 300 000 ansatte gjør det til verdens største konsern. Allerede i 2001 var omsetningen til Wal-Mart større enn bruttonasjonalproduktet til de fleste land. Selskapets hær av 7 100 giganttrailere er på farten døgnet rundt til 5000 kjøpesentre på kloden.
Protektoratet – en blindgate?
Ti år etter Dayton-avtalen innledes forhandlingene med de tidligere jugoslaviske republikkene på Vest-Balkan om medlemskap i EU eller status som kandidatland. Bakenfor alle applauderende erklæringer, er det liten tvil om at protektoratene på Balkan har vært en blindgate. Erfaringene reiser spørsmål om diskriminering av minoriteter, men også om statenes sosiale rolle i byggingen av det europeiske fellesskap.
Den sosiale heisen
En ny undersøkelse om skoleapartheid i Frankrike viser at foreldre bidrar til etnisk segregering ved å «unngå» skoler med dårlig rykte som følge av en stor andel elever fra lavere lag.
Kan man bare ta livet av syriske statsledere?
President Bush kunngjorde 11. mai 2004 at det skulle iverksettes økonomiske og finansielle sanksjoner mot Syria. Regimet i Syria er svekket på grunn av sin autoritære politikk. Presidentens familie har lagt beslag på alle beslutningsorganer. Og det er utbredt korrupsjon. Men resolusjonen som nå er foreslått skaper en 'dobbel autoritet' i Syria. Faktisk settes Mehlis-kommisjonens autoritet over statens, og sikrer den fullstendig suverenitet over alle syriske borgere, styrende så vel som styrte–selv om de bare har status som mistenkte. Dette er første gang «internasjonal rett» gir så stor makt til et ikke-valgt organ.
Den franske elitens retorikk
I medieintellektuelle miljøer i Frankrike er det mest yndete tema for offisiell kommentarvirksomhet fordømmelsen av et opprørsk folk. Alliansen mellom «det gode samfunn» og statsintellektuelle etableres på ny. Den konservative eliten gjenoppliver dermed den sosiale frykten som preget 1800-tallet, revolusjonenes århundre. Henvisningen til et uvitende folk er imidlertid fortsatt den fremste måten å markere sosial overlegenhet på. Og journalistene berømmer den intellektuelle forsterkningen fra universitetsfolk som de siterer mer på grunn av tittelen enn tenkningen deres. Mediene utestenger konsekvent kritiske tenkere og intellektuelle talenter.
I skyggen av Dayton
I 1995 fremstilte serbiske og kroatiske ledere seg som «forsvarsverk mot den islamistiske trusselen». Muslimene havnet dermed i en skruestikke mellom to aggressive former for nasjonalisme. Krigen er i dag erstattet av en «indre kald krig». Den nyliberale politikken kveler offentlig sektor. De tre nasjonalistiske partiene fungerer på en klientellistisk måte i et land med 40 prosents arbeidsløshet.
Norge er en kuriøsitet:
«Norge er jo i den grad et udkantsland – som Island kan de kun sidde med ved morgenkaffen.» Om danskers syn på nordmenn.
Grunnlaget for et østasiatisk fellesskap
Kinas innmarsj i Sørøst-Asia er knyttet til et umettelig behov for råvarer, nødvendig for å opprettholde landets raske vekst. I Sørøst-Asia utnytter kineserne alle muligheter. De ti medlemslandene i det østasiatiske samarbeidet har sitt første toppmøte i Malaysia den 14. desember. Er Kina en trussel eller et triumfkort? Kina er allerede verdens syvende største økonomiske makt. Hva utenrikshandel angår, ligger Kina på tredjeplass, etter USA og Tyskland, og i 2004 var det også det tredje største mottakerland av utenlandske investeringer. I august 1990 gjenopprettet en heller motvillig general Suharto den diplomatiske kontakten mellom Jakarta og Beijing, brutt i 1967. Kina ga 15 år senere Indonesia status som «strategisk partner», et privilegium inntil da forbeholdt USA, Russland og India. Kommunismen er fremdeles forbudt i Indonesia, så denne helomvendingen er både et pragmatisk mesterstykke og et klart tegn på at Beijing på nytt er den store stjernen i Sørøst-Asia. Derfor representerer det første toppmøtet i Øst-Asia, i Malaysia den 14. desember, både et mål som er nådd og et nytt utgangspunkt. Her vil de ti medlemslandene i ASEAN1 (The Association of Southeast Asian Nations), samt Kina, Japan og Sør-Korea møtes (samlet går de 13 landene under navnet ASEAN+3). India, Australia og New Zealand, tre perifere, men direkte berørte stater, er også invitert, mens to giganter holdes på avstand: USA og Russland. Deres hovedkanal for innflytelse i denne regionen forblir dermed APECs (Asia-Pacific Economic Cooperation) årlige toppmøte, som i år fant sted i Sør-Korea fra 12. til 17. november. De andre landene i Sørøst-Asia kan bare konstatere fremveksten av et nytt Kina: Et Kina som har kvittet seg med sin sosialistiske pomp og prakt, og som – i alle fall i første omgang – har til hensikt å utgjøre en motvekt til den amerikanske allmakten. Er Kina så en trussel eller et triumfkort? Lederne i regionen (som dersom vi utelater Kina teller over en halv milliard innbyggere) svarer som oftest at det er begge deler. «Kinas vekst er i alles interesse, men dersom dette ikke går fredelig for seg, vil det føre til kaos og vold,» uttalte Singapores tidligere statsminister Lee Kuan Yew i april i år. Med andre ord er det best å late som om man er vennlig innstilt til Kina, om ikke annet så for å bli hørt av denne mektige og uunngåelige samtalepartneren. Den nye stormakten Kina er en nabo man helst bør stryke med hårene, selv om det innebærer en konstant tilpasningsinnsats. Unntatt Tokyo – som pleier sine militære bånd til USA med stadig større omhu – og Singapore, virker det som om ingen ønsker amerikansk tilstedeværelse i en klubb som snakker om å legge grunnlaget for et «østasiatisk fellesskap», med «felles verdier» og en «egen identitet». Indonesia, Japan og Singapore insisterte på at India, Australia og New Zealand skulle være tilstede, og det burde berolige Condoleezza Rice, som i februar uttrykte engstelse for at det østasiatiske toppmøtet skulle føre til opprettelsen av en «lukket» og «innadvendt» gruppe.2 Kineserne står imidlertid på solid ideologisk grunn. Og med «fredelig utvikling» som slagord, vil de vise at de ikke vil en flue fortred. Det har ikke alltid vært slik. I 1974, ett år før kommunistenes seier i Vietnam, fjernet Beijing rett og slett den sørvietnamesiske garnisonen på Paraceløyene, en øygruppe med store oljeressurser nord i Sør-Kina-havet, der hoveddelen av sjøtrafikken
Århundrets røvertokt
«Oppdagelsen» i 2002 av «et hemmelig program for anriking av uran», skal visstnok bevise at Teheran forsøker å skaffe seg atomvåpen. Ved hjelp av en kampanje i mediene og feilaktige argumenter som er blitt gjentatt inntil det kjedsommelige, har Bush-administrasjonen lagt lista så høyt at det er nærmest umulig for Teheran å tilbakevise anklagene. Men i likhet med «avsløringene» om masseødeleggelsesvåpen i Irak, bør den oppleste og vedtatte påstanden undersøkes nærmere. For hva om den egentlige grunnen til USAs press på Iran er ønsket om vestlig monopol på energiproduksjon? Iran har i dag behov for å variere sine elektrisitetskilder fordi befolkningen har tredoblet siden 70-tallet og oljeproduksjonen har gått ned.
Urbant apartheid
De utsatte forstedene står i skjæringspunktet mellom tre kriser.
Panserkrysseren Potemkin
Det er denne måneden 100 år siden den russiske revolusjonen i 1905. Samtidig er det også 80 år siden premieren på filmskaperen Eisensteins film om hendelsen. I den grad minnet om revolusjonen i 1905 fortsatt lever rundt omkring i verden, har Sergej Eisenstein og Pansekrysseren Potemkin en stor del av æren for det.
Det franske raseriet
Bakteppet for opptøyene er fremfor alt en sysselsettingskrise. Automatisering, informatisering og utflytting av virksomheter har lenge ført til massearbeidsløshet. Den franske etableringen av antikriminalitetsbrigader kalles av politiet selv en «militarisering» av yrket deres. Man glemmer altfor ofte at orden, på samme måte som uorden, skapes i fellesskap. Og mediedekningen av denne krisen bygget opp under forestillingen om at dette var en nasjonal bevegelse.
Det sosiale Europas hjerte
Allerede Romatraktaten (1957) nærmest tvang franskmenn og italienere til å arbeide for et fritt marked, stikk i strid med deres tradisjon, der offentlig innblanding i økonomien sto svært sterkt. I dag, etter en lovendring foretatt av Europaparlamentet, er sosialretten på vikende front. Og i de fleste landene i EU skrider oppløsningen av retten til arbeid ubønnhørlig frem. Sosialpolitikken er klart underordnet prinsippet om bedriftenes konkurransedyktighet. Direkteskatt, trygdeavgifter, budsjettpolitikk, det offentliges mulighet til å forvalte sitt lands valuta–alt er i faresonen.