Kan man legge til grunn humanitære prinsipper, påberope seg «menneskerettigheter», når det gjelder land som for eksempel det tidligere Jugoslavia eller Irak? For så å stole på at USAs militære kapasiteter vil sørge for at de blir respektert, når disse under sin utøven ikke har vist «det aller minste tegn på å være oppriktig opptatt av verken menneskerettigheter eller demokrati»? Jean Bricmonts svar er direkte benektende: I den grad «de som forsvarer menneskerettighetene ikke har noen innflytelse, i alle fall ingen modererende innflytelse på styrkene de applauderer, nemlig den amerikanske hær.» Men forfatteren gir oss ingen intellektuell hvile. For han reiser videre et annet spørsmål: hva er våre «demokratiske» prioriteringer verd når de blir gitt en så vag definisjon (ytringsfrihet, stemmerett) at kreftene som finner liten inspirasjon i begrepet demokrati kan gripe til dem, men bare når det passer dem, kun for å befeste den sosiale orden og deres imperium? Heller ikke her legger Jean Bricmont fingrene imellom, og iblant rister han i oss. I løpet av en framstilling som er så til de grader «rasjonell» og kald at den kan synes mer intellektuell enn direkte «politisk», går han til frontalangrep på noen av våre mest «altruistiske» (eller intervensjonistiske) tilbøyeligheter. Han hevder at de er et produkt av «om lag tretti år med bøker, filmer, undervisning, argumenter som blir terpet på i media, det hele som regel med solid finansiell støtte.» Alt dette har tjent som «en ideologisk trojansk hest for vestlig intervensjonisme midt iblant bevegelser som i prinsippet er av en helt annen oppfatning.» Mulig det. Men å nekte «humanitær intervensjon», vil ikke det i noen tilfeller innebære å la det utspille seg grusomme massakrer? Ved å følge denne tankerekken fullt ut, avslår forfatteren enhver vestlig «hjelp», selv overfor de verste onder. «Vi har ikke løsninger for andres problemer, og derfor burde vi heller ikke legge oss opp i deres saker […] De britiske anti-kolonialistene kunne ikke gi noen garantier for at avviklingen av Det indiske imperiet ikke ville få en tragisk utgang. Men ga det grunn til å forlange at England skulle okkupere India til evig tid?» Også her munner resonnementet ut i et krav om øyeblikkelig tilbaketrekning av de allierte styrkene fra Irak, noe som ifølge forfatteren er langt mer påkrevd enn å avvise tortur, som bare er en naturlig konsekvens av enhver okkupasjon. «Om vi erkjenner at invasjonen var ulovlig og at den skjedde under falske påskudd, hvorfor ikke ganske enkelt forlange at amerikanerne trekker seg ut?» Her kunne man innvende at det siden invasjonen i 2003 har oppstått en ny situasjon, og at det ifølge god politisk logikk er på bakgrunn av denne, og ikke situasjonen slik den var, at man må ta en avgjørelse. Jean Bricmont godtar ikke denne innvendingen. Så sterk er nemlig hans reaksjon overfor forvandlingen, særlig innen enkelte miljøer på «venstresiden», som har gjort god, gammel internasjonalisme med en sosial dimensjon, om til en ny form for imperialisme. Han lar iallfall ingen få glemme at i Irak og også i andre tilfeller, så «rettferdiggjorde moralismen à la Kouchner indirekte kynismen à la Rumsfeld.» Men som Noam Chomsky minnet om med 1914, ved å sitere Winston Churchill, er ikke kynismen noe nytt fenomen. Den utgjør nesten noe forfriskende, særlig om man ser den i forhold til den klisne medlidenheten i «doktrinen om
