Begrepet intellektuell kan i seg selv være nok til å skape mistro. Og de nye «prekære intellektuelle»–akademikere som er presset på arbeidsmarkedet–er i dag blant de første til å støtte kravet om en garantert minsteinntekt.
Entusiasmen og voldsomheten det nylige opprøret mot CPE (contrat première embauche) i Frankrike viste, står nok en gang i skarp kontrast til de intellektuelles bekymringsfulle taushet. Dette var allerede tilfelle i november 2005 i forbindelse med opptøyene i drabantbyene. Kun noen få unntak (Jean Baudrillard, John Berger) i midten av en overflod av prat, har vært i stand til å «lese» disse hendelsene, til å avsløre den dypere betydningen og vise vei mot framtidige handlinger. Samfunnet er på ny blitt som en foreldreløs uten treffende og mobiliserende fortolkninger, og risikere å overse dets egne symptomer og bli dømt til å gjenoppleve ny «kriser». En intellektuell er en mann (eller kvinne) som bruker sin berømmelse – oppnådd innenfor kunst- eller kulturfeltet – til å mobilisere den offentlige oppfatningen til fordel for ideer han mener er de rette. I to århundrer har den intellektuelles funksjon i det moderne statene (dessuten) vært å gi mening til strømninger i samfunnet, å belyse veien til mer frihet og mindre fremmedgjøring.
Irak i dag en viktigere base for al-Qaida enn det Afganistan var.
Norge selger store mengder krigsmateriell til USA, England og Tyskland, men holder seg samtidig for god til å eksportere våpen til Israel. Utenriksdepartementet ga i 2003 avslag på utførselslisens for krigsmateriell til Israel. Men det gis ingen årlig gjennomgang av hvem vi kjøper hva slags krigsmateriell fra. Det viser seg at Norge i de senere år paradoksalt nok har importert krigsmateriell nettopp fra Israel.
Hva er våre «demokratiske» prioriteringer verd når de blir gitt en så vag definisjon at kreftene som finner liten inspirasjon i begrepet demokrati kan gripe til dem?
Vold i ekteskapet er først og fremst karakterisert av at den ene bemektiger seg skjebnen og tankene til partneren–slagene «bare» fullbyrder prosessen.
Har psykoanalysen gått ut på dato eller er det først nå at Freuds nøkkelinnsikter virkelig kommer til sin rett? Vår tid preges mer og mer av å leve i drømme, av dagdrømmer, av mediene og datamaskinenes virtuelle verdener. Kan vi i dag bedre tre inn i Freuds drømmetydning, hans «traumarbeit» med basis i traumatiske møter? Og kan traumer vi konfronteres med i drømmen egentlig være mer reelle enn (den eksterne sosiale) virkeligheten selv? Vi kan i dag øyne en Freud langt fra den typiske viktorianeren hemmet av datidens undertrykkende seksualsyn, en Freud tilpasset i dagens «skuespillsamfunn».
«Før solgte jeg bensin, nå pleier jeg pasienter med alzheimer.» Den omlag 40 år gamle fru «X» er nervøs der hun sitter og forteller til legen sin om hvordan hun ved et eldresenter gikk fra vaskejobb til en stilling som pleieassistent, simpelthen fordi den sleipe og skruppelløse kvinnelige sjefen ved senteret forlangte det. Da hun skadet seg mens hun prøvde å hjelpe en av de eldre fra ikke å falle ut av sengen, gikk alt til helvete. Kjeft fra ledelsen, irettesettelser… Fru «X» er blant de mange arbeidstakerne som opplever å bli ofre for sine overordnedes tilfeldige avgjørelser, uoppnåelige krav, omgåelser av arbeidsmiljøloven, og så videre.Filmregissørene Sophie Bruneau og Marc-Antoine Roudil har filmet tre sykmeldte arbeidstakere som intervjues av leger med lidelser på arbeidsplassen som spesialområde. Som en av de «utstøtte» minner om med noen få ord i begynnelsen av filmen, så har et tilbud om slike samtaler blitt innført ved tre sykehus i Paris-området siden 1995.Inspirert av boken skrevet av psykiateren Christophe Dejours,1 har Ils ne mouraient pas tous, mais tous étaient frappés2 (Ikke alle døde, men alle ble angrepet) blitt en sober film, nesten helt uten iscenesettelse, hvor pasienter og terapeuter filmes under pasientsamtaler. En arbeiderske som jobber ved samlebåndet på en flaskefabrikk, en hushjelp og en direktør ved en bankfilial. Deres historier avslører forverringen av forholdene på arbeidsplassen og den mekaniske nedbrytingen av mennesker. «Vi har blitt roboter,» innrømmer den første av disse. Hun forteller hvordan antall ansatte har blitt redusert mens arbeidsmengden har blitt større. Tre ansatte i stedet for ti fyller 550 flakonger i timen, mot tidligere 350.De fleste av disse ofrene peker på de samme utløsende faktorene: at bedriften har blitt kjøpt opp av og/eller slått sammen med en annen, en utskifting i ledelsen, innføring av omorgansering av arbeidet, basert på individuell produktivitet. Filialdirektør «Z» forsøkte å ta ledelsens krav på sin kappe, for å verne om sine ansatte. «Jeg er ikke tilhenger av hierarkis makt. Jeg er først og fremst et menneske,» forklarer han. Til slutt «sprakk han», og brast ut i gråt i de ansattes påsyn.Utover disse sterke vitnesbyrdene retter dokumentarfilmen et kritisk lys mot et samfunn i oppløsning. «Det er ikke slik at det er flere som lider i dag enn før,» lyder Christophe Dejours kommentar mot slutten av filmen. «Det er toleransegrensen for lidelse som har blitt lavere.» Psykiateren understreker at den kollektive solidariteten er borte, den som for noen tiår siden ville grepet tak i vanskene og gjort dem om til kollektive problemer. Det er nettopp det som er det perverse ved den nye måten å organisere arbeidet på – man isolerer de ansatte for heller å vektlegge den enkeltes prestasjoner. Men å gi en «objektiv vurdering» av den enkelte er umulig under dagens forhold, understreker Dejours. Pasientene er ofte samvittighetsfulle arbeidstakere, kanskje også svært dyktige, men disse nye arbeidsmetodene knekker dem. Alene våger de ikke gjøre opprør. «Frykten forpester den etiske innstillingen,» hevder en av spesialistene. En annen understreker dessuten at de fleste pasientene hadde godtatt systemet før de ble ofre for det. Overfor legene gir de også ofte uttrykk for at det er «deres feil». Denne utviklingen skyldes ikke tilfeldigheter.3 Terapeutene henviser til at de som sitter med det politiske ansvaret er blinde for eller delaktige i dette, de godtar denne nedbrytingen av arbeidsvernet, og er forøvrig
Underbetalte forskere i Storbritannia står uten stillingsvern. Disse forskerne produserer mer og er billigere for universitetene. Og æren for oppdagelser gjort av den «prekære» ansatte tilfaller gjerne forskningslederen.
Det fjerde Europeiske sosiale forum skal arrangeres i Athen fra 3. til 7. mai. De sosiale foraenes mangfold er også deres store styrke. De besitter en betydelig geografisk, sektoriell, organisatorisk og ideologisk kapital.
Det internasjonale oljeforbruket vil øke med opptil 50 prosent i løpet av de 25 kommende år. Men hvordan klarer man å tilfredsstille etterspørselen? I mange land er man vitne til at produksjonen går ned. Og mange er skeptiske overfor hva som er den faktiske mengden av oljereserver. Gamle oljefelt viser tegn på uttørking. Og flere oljeproduserende land operer med oljetall som virker mistenkelige. Deres oljereserver kontrolleres av statlige selskaper som nekter enhver kontroll utenfra. OPECs såkalte «påviste reserver» er omtrent 400 milliarder fat større enn det som uavhengige private organisasjoner har kommet fram til. I dag kan det bli konflikter mellom de største vestlige forbrukslandene. Hvor snart må de finne andre energikilder?
Venstredemokratene gjenspeiler en forbløffende innholdsløs valgkamp. Både høyre og venstresiden er blottet for debatt om fundamentale spørsmål.
Slobodan Milosevic er død. Med Milosevic ble serbernes hverdag omgjort til en eneste lang russefeiring. Her fikk mange anledning til å få utløp for den perverse lysten det er å være et rent viljesinstrument for den store Annen, føreren. Ondskap oppstår ikke i et kulturelt vakuum.
Dypøkologien, slik Arne Næss og andre har utviklet den, har vært inspirert av ideer hentet fra den hollandske 1600-tallsfilosofen Spinoza. Men trenger ikke dypøkologien å hente inspirasjon fra en mer moderne og mer eksplisitt samfunnskritisk tenkning? Hos den tyske filosofen Adorno finnes det ansatser som kan bidra til å unngå noen av dypøkologiens vanligste fallgruber.
Hva var grunnen til at Europa lyktes? Europas egenart var det spesielle samspillet mellom politikk, økonomisk aktivitet og framgang kombinert med en veltilpasset våpenproduksjon. Men viktig også framveksten av et sosialt nettverk som utviklet seg raskt i Europa og Nord-Amerika på 1700-tallet.
Kosmopolitten har et retfærdighedsbegreb der ikke stopper ved landegrænsen. Hun ønsker verden som by, da den tilbyder muligheder, foranderlighed, basarens labyrintiske vrimmel og den menneskelige værens pluralisme. Men fundamentalistiske muslimer, kristne og andre hader «verden som by». Den politiske kosmopolitisme opstår ud af en analyse af globaliseringen–den er både kritisk overfor den neoliberalistiske markedsglobalisering og den fundamentalistiske eller nationalistiske modrevolte. Spørgsmål om verdensborgerskab, delt statsborgerskab, plurale loyaliteter etc. trænger sig på når det bliver stadig sværere at skelne mellem inde/ude, udenrigspolitik/indenrigspolitik, borger/fremmed og ven/fjende.
På tross av høyeste u-hjelp i verden opplever territoriene i Stillehavet alvorlige økonomiske og sosiale problemer.
Det har blitt en vanlig politisk handling å motsette seg loven. Noen kjemper for retten til en verdig død, andre for fri abort. Sivil ulydighet er et anerkjent rettslig prinsipp, men må det å motsette seg loven nødvendigvis være ikke-voldelig?
Utenlandske selskaper opplever et av verdens høyeste inntjeningsnivåer på sine investeringer i Nigeria. Men for lite av oljeinntektene tilfaller folket. Ti år etter at forfatteren Ken Saro-Wiwa ble hengt som motstander av Sani Abachas olje- og militærdiktatur, søker nå befolkningen nye idoler. Men dagens helter i Nigerias deltaområde er noen heller tvilsomme skikkelser, som befinner seg i grenselandet mellom politisk aktivisme og økonomisk bandevirksomhet. I deltaområdet opptrer guvernørene fremdeles som oljebaroner. Om det bryter ut revolusjon i Nigeria, hvilke konsekvenser vil det medføre for Afrika?
Genmodifisering blir ofte feilaktig presentert som et bevis på menneskenes «kontroll» over livet, men i virkeligheten er det en usikker og omtrentlig vitenskap.
I år er det hundreårsjubileum for filosofen Hannah Arendt. Hun er mer aktuell enn noensinne. Arendt stiller det radikale spørsmålet om politikk lenger har noen mening i det hele tatt. Om ikke meningsytringer kan gjøres i frihet, opphører det politiske rommet–slik vi har sett tendenser til i det siste. Samtidig innebærer det å være politisk å se og lytte til de som ikke «regnes med.»
President Musharraf var nylig på besøk i Norge. Ifølge enkelte gjør Musharraf bare alt Vesten ønsker, og bryr seg ikke om folket i Pakistan. Men hva med de religiøse skolene i landet, såkalte Madrasaer? I Pakistan er det bare 42 prosent som kan lese og skrive. Nesten-kollapsen i det offentlige skolesystemet betyr at mange av landets fattigste har ikke noe annet valg enn å sende barna til en religiøse skole. Men den tolerante, sufi-inspirerte varianten av islam har gått av moten. Den religiøse skolen Haqqania er eksempelvis blitt anklaget for å ha inspirert til Taliban-regimets brutale, ultrakonservative praktisering av islamsk lov. Le Monde diplomatique besøkte den. Er mange av disse skolene–der koranundervisning gis med en klart politisk orientering–bastioner for religiøs, intellektuell og noen ganger militær motstand mot Pax Americana?
Zygmunt Bauman ble nylig 80 år. Vi snakker med den kjente sosiologen om unyttige menneskemasser, om det gode samfunn, om det postindustrielle, om moderne avfallsproduksjon, opprørene i Frankrike, om den flytende moderne situasjonen, og om religiøse ulikheter og Guds rolle.
Hva er historiens rolle overfor nasjonal identitet og en kollektiv selvfølelse? Napoleon framstilles i en ny bok som antisemitt og rasist, og ansvarlig for gjeninnføringen av slaveriet som var blitt avskaffet i 1794. Han beskrives som «tidenes første rasistiske diktator», og betraktes som Adolf Hitlers inspirasjonskilde. Og Frankrike kritiseres for å ha bedrevet «statsstøttet tortur» i Algerie. Men Frankrike fornekter seg ikke. Det ble nylig vedtatt at lærebøker i historie skal «anerkjenne den positive rollen fransk tilstedeværelse har spilt i de oversjøiske koloniene, spesielt i Nord-Afrika.» Etter det trykket Le Monde opprop mot den offisielle historieundervisningen. Man går til konfrontasjon mot etablerte fortolkninger.
