De nykonservative liker å snakke om den dype «moralkrisen» våre ettergivende, narsissistiske samfunn er rammet av. Forslag om å forby kommunistiske symboler tyder på at vi faktisk befinner oss midt i en dyp etisk-politisk krise, skriver Slavoj Zizek.
George W. Bush har hittil vært mer interessert i «krigen mot terror» enn i dollarkurs og budsjettunderskudd. I sin andre presidentperiode kan han bli nødt til å prioritere annerledes, så ikke dollarvåpenet vendes mot USA selv.
De fem sentralasiatiske landene strever med å befeste nasjonal samhørighet i en region som trues av ustabilitet. Samtidig er islamistiske organisasjoner på fremmarsj, styrket av politisk undertrykking.
Nasjonale prøver har vært et stridstema i norsk skole den siste tiden, og professorer har protestert mot omleggingen av universitetene. Denne debatten er ikke begrenset til Norge. Internasjonalt arbeides det for å redusere utdanningssektoren til en produsent av kunnskap som kan verdsettes ut fra rasjonalitets- og effektivitetskriterier.
Hva er det som får noen mennesker til å velge noe så slitsomt som å være intellektuell?
Nest etter Irak er Colombia verdens største tumleplass for private krigsaktører. En av dem er selskapet DynCorp.
FN er blitt kraftig anklaget for å ha latt Saddam Hussein berike seg på olje for mat-programmet i Irak. Sannheten er at kontrollen fra FNs side var upåklagelig, mens medlemslandene i Sikkerhetsrådet forsømte sitt ansvar.
Hva kommer den eksplosive utviklingen innen trådløs teknologi av? Har vi virkelig et så stort behov for «konstant kontakt»–og hvor stor frihet gir mobiltelefonen oss egentlig?
En «naturlig» konsekvens av flodbølgekatastrofen bør være sletting av de rammede landenes utenlandsgjeld. En annen å trekke lærdommer knyttet til de menneskeskapte sidene ved denne typen katastrofer.
Bush har inkludert Nord-Korea i sin «ondskapens akse», og landet blir fremstilt som en truende atommakt. Helt siden 1940-tallet har imidlertid USA selv systematisk brukt eller truet med å bruke slike våpen i den nordøstlige delen av Asia.
Hvad har Vietnam-krigen og den nuværende krig mod terror at gøre med hinanden? Umiddelbart tilhører krigene to forskellige perioder i amerikansk udenrigspolitik, men i dette interview trækker professor Cathy Caruth, en af den moderne traumeteoris mest fremtrædende tænkere, nye linier mellem Vietnam-krigen og krigen mod terror.
Oransjerevolusjonen i Ukraina føyer seg inn i et mønster av fredelige revolusjoner som fremstår som spontane, men som i virkeligheten er planlagt over lang tid–med støtte blant annet fra amerikanske stiftelser. Er dette den «myke» siden av USAs utenrikspolitikk?
Begrepet «sivil ulydighet» oppsto ikke på 70-tallet. Det har røtter tilbake til Henry David Thoreau, som nektet å betale skatt til den amerikanske staten en gang på midten av 1800-tallet.
Da Schibsted-konsernet lanserte gratisavisen 20 Minutes i Frankrike, spådde noen at dette ville bety «journalistikkens død». Står vi nå ved dødsleiet til den uavhengige og undersøkende pressen?
Det er bekymringsverdig at president Bush, som er kjent for sin religiøse fundamentalisme, sin intellektuelle middelmådighet og sin mangel på kultur, nå er den presidentkandidaten som har oppnådd flest stemmer i det amerikanske demokratiets historie, skriver Ignacio Ramonet.
I juni 2004 utlyste Institusjonen Fritt Ord en produksjonsstøtte på 12 millioner kroner til debattskapende fjernsynsdokumentar. Bente Roalsvig, prosjektleder i Fritt Ord, forteller at de 101 søknadene de mottok hadde stor tematisk spredning. Noen trender pekte seg likevel ut: – Først og fremst fikk vi syv søknader om ungdomsserier, som fokuserte på overgangen mellom barn og voksen, HIV/AIDS-problematikk, moralske dilemmaer knyttet til abort, forbrytelser eller seksuelle overgrep og allmennmenneskelige problemstillinger knyttet til livet, døden og kjærligheten. Mange hadde dessuten barn som omdreiningspunkt: barn i konfliktsoner, hverdagen for en barnesoldat eller situasjonen for innvandrerbarn, forteller Roalsvig. – En tredje tendens var knyttet til økologi, klimaforandring og ressursfordeling. En fjerde tok for seg menneskerettighetsproblematikk i Burma, Sri Lanka, Palestina, Sudan, Nord-Korea og Russland. En femte tendens rettet seg mot Norges rolle som fredsmegler i Midtøsten og på Sri Lanka. Og en sjette ville ta for seg aspekter ved Velstands-Norge, som privatiseringstendenser og økende forbruk. Vi fikk også et par søknader om kamp mot terror samt arbeidsinnvandring fra Øst. – Generelt var det mange som beveget seg i et landskap som både var nasjonalt og internasjonalt. Derimot var det færre som ville ta for seg maktstrukturer i Norge, eller som fokuserte på det eksplisitt norske. Heller ikke norsk asylpolitikk pekte seg ut som et brennbart tema. Kun én av søknadene tok fatt i dette, nemlig Charlotte Røhder Tvedt, som fikk innvilget støtte til Så sannferdig som mulig, en dokumentar fra UDIs asylavdeling. Det var også overraskende at bare to av søknadene tematiserte religionens betydning – hvorav den ene, Gunnar Hall Jensens Å Herregud!, ble innvilget støtte. Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved NTNU og jurymedlem i Fritt Ords konkurranse sier at han var skuffet over at en del av søkerne var forholdsvis populistiske i sine prosjektbeskrivelser:– De forholdt seg i for stor grad til at det var Fritt Ord som stod for konkurransen. Mange av søkerne lot til å være «taktiske», og de obligatoriske sideblikkene til ytringsfrihet og menneskerettigheter opplevdes derfor som en tvangstrøye. En del søknader avspeilet også det selvbiografiske og selvrefleksive, det å bruke seg selv som katalysator. Det er åpenbart at mange er inspirert av Michael Moore. Men det var også en god del som var mer objektive i sin vinkling og som gjorde bruk av en mer tradisjonell «voice of God»-posisjon.Gunnar Hall Jensen skiller seg ut i søkermassen ikke bare i tematikk, men også i det at han ikke er utpreget konfliktorientert. Med utgangspunkt i at spiritualitet er et fundamentalt behov hos mennesket, vil han i samarbeid med den svenske journalisten Sören Wibek prøve å finne en nøkkel inn til en verdensanskuelse han i sin bortskjemte skandinaviske middelklassetilværelse ikke helt klarer å få tak på: – Min opplevelse av Gud er ikke knyttet til å kjøre fly inn i skyskrapere, men til å klippe plenen, sier han til Le Monde diplomatique. – De store verdensreligionene uttrykker seg så likt. Både jødedommen, kristendommen og islam snakker om grenseløs kjærlighet, om å føle seg i ett med verden. Men hvordan kan man innenfor dette kjærlighetsbudskapet utføre terrorhandlinger? Jeg forstår ikke den religiøse erfaringen Hamas eller Muslimsk brorskap baserer sine aksjoner på. Kanskje er det slik at når man mister kontakten med Gud, begynner man å insistere? Eller omvendt, at man må ha en genuin opplevelse av Gud for å kunne være grusom? At man må koble seg
I desember 1984 slapp flere tonn giftig gass ut av Union Carbides sprøytemiddelfabrikk i Bhopal. 20 år etter står restene av fabrikken fortsatt igjen i byen, som et makabert minnesmerke over en av historiens største industriforbrytelser.
I «Outreau-saken» i Frankrike ble 13 personer urettmessig anklaget for grove seksuelle overgrep mot barn i 2000. I mai 2004 ble de frikjent. Saken viser hvordan mediene ukritisk kan spre de verste anklager, for så å meske seg med de frikjentes opprørende historier. En lite arbeidskrevende og svært innbringende journalistikk.
Medienes bruk av sensasjonelt stoff – drap, flom, katastrofer og ulykker – som «lokkemat» er karakteristisk for journalistikkens utvikling de siste 20 årene. Skjønt det er ikke helt nytt at man tyr til overdådig bruk av denne typen materiale. Allerede fra slutten av 1800-tallet økte antall artikler i pressen som omhandlet forbrytelser, også i «kvalitetspressen». «Dette fenomenet blir særlig synlig fra 1907 da dødsstraffen og økende kriminalitet setter den offentlige sikkerhet i sentrum for debatten,» skriver historikeren Dominique Kalifa. Denne metoden retter publikums oppmerksomhet mot begivenheter som slett ikke har en betydning som rettferdiggjør den plassen de får i mediene. Dessuten behandles de ofte overfladisk og er som regel ikke uten feil. Franske mediers fokus på «utrygghet» under presidentvalget våren 2002 gikk på bekostning av andre spørsmål, både sosiale, økonomiske og internasjonale. Outreau-saken ble omtalt av de fire store dagsavisene i Frankrike, (Libération, Le Monde, Le Figaro og Le Parisien) i 540 artikler i løpet av to og et halvt år. I de to månedene rettssaken pågikk (mai-juni 2004) ga disse avisene mer plass til denne saken enn til delprivatiseringen av det franske gass- og elektrisitetsverket EDF-GDF (344 mot 319 artikler). Men byen Outreau kunne ha vært forbundet med mye annet enn pedofili: Høsten 2003 ble jern- og manganverket Camilog (Erametgruppen) i Boulogne-sur-Mer, bare et steinkast fra Outreau, stengt. Nedleggelsen førte til 700 direkte eller indirekte oppsigelser. Likevel skrev storavisene lite om dette: 11 artikler i Le Figaro, 7 i Le Monde, 6 i Libération og 4 i Le Parisien. Noen måneder senere steg Eramets aksjekurs til det dobbelte. Denne informasjonen, som også handler om Outreau, ble ikke på noe tidspunkt nevnt i artiklene og reportasjene om pedofilisaken. Vi ser det samme misforholdet i andre nyhetssaker. Den 25. september 2002 var det franske nyhetsbildet preget av to store begivenheter: Vincent Humberts død – en ung mann som led av total lammelse i hele kroppen og som hadde fått aktiv dødshjelp av sin mor – og statsbudsjettet for 2004. På den ene siden en opprivende hendelse, som likevel rent direkte bare angikk noen få familier, selv om den også innebar viktige moralske spørsmål, og på den andre siden en politisk avgjørelse som skulle være med på å bestemme fremtiden for seksti millioner mennesker. Den første saken ble førstesideoppslag i 25 nasjonale og lokale dagsaviser, mens statsbudsjettet var toppnyhet seks steder. Tolv lederartikler var viet Vincent Humbert, én var viet budsjettet. Tv-kanalen France 2 åpnet alle sine nyhetssendinger 25. og 26. september med historien om «idealmoren» og viste 14 reportasjer på til sammen 30 minutter og 50 sekunder om denne historien. Statsbudsjettet, som systematisk ble plassert midt i sendingene, var tema for fire reportasjer på til sammen 7 minutter og 45 sekunder.Den 2. desember konsentrerte alle medier seg om flommen i Sør-Frankrike. Ødeleggelsene var relativt store, og seks mennesker mistet livet. I nyhetssendingene på tv blir alle andre nyheter satt til side. Fra 2. til 4. desember brukte fjernsynskanalene TF1, France 2 og France 3 til sammen 49 prosent av nyhetssendingene på dagtid og kveldstid på dette stoffet – 198 reportasjer av til sammen 405. Den 3. desember var flommen fremdeles tema i 65 av 105 reportasjer, altså 64 prosent av alle nyhetssendinger til sammen. Flere andre nyheter ble oversett, eller ble bare nevnt helt overfladisk: Debatten i Nasjonalforsamlingen om privatisering av
Det er på tide å gjenreise «fornuftens front» i historiefaget, skriver den britiske historikeren Eric Hobsbawm. Han vil slå et slag for menneskets muligheter til å observere og forstå sin egen historie.
«McDonald’s ønsker å stimulere til en sunn livsstil», heter det på burgergigantens hjemmesider. Kjeden har satset stort på reklamekampanjer som skal gi kjeden et sunnere image. Men frukt og salat kan ikke dekke over MacDonald's sitt bidrag til fedmeepidemien.
Både forskere og science fiction-forfattere har skrevet mye om såkalt terraforming, det å gjøre andre planeter beboelige for mennesker. Men hvor mulig eller ønskelig er det?
Den tradisjonelle venstresiden har lenge vært i krise. Ikke bare dominerer høyresiden nasjonale valg, men venstresiden har også beveget seg mot høyre – med velferdskutt, angrep på sosiale rettigheter, og deltagelse i internasjonal kriger. Gamle tradisjonelle grupperinger som før samlet folket på venstresiden oppløses. Selve begrepet «venstreside» er også uklart. Eksempelvis angriper unge og gamle nostalgikere1 i dag radikale akademikere for å ha kapret venstresiden – som om politisk abstrakt diskusjon skal ha tatt fokus vekk fra praktisk reformarbeid. Andre beskylder multikulturalismen for å glemme politikk og økonomi til fordel for kulturelle saker. I et par tiår har sosialistisk venstreside slitt med legitimering. Den franske psykoanalytikeren Felix Guattari adresserte problemet allerede i 1972 i boken Molekylær revolusjon: «Marxismen, i alle dens former, mangler begjær og mister sin essens ved tendensen til byråkratisme og humanisme – og freudianismen har ikke bare ignorert klassekampen fra begynnelsen av, men har også kontinuerlig forfalsket dens tidlige oppdagelser i forhold til det ubevisste begjær, ved å lenke det til familien og den herskende ordens sosiale normer.» Guattari foreskrev da heller Schizoanalyse, som «vil ha mye til felles med revolusjonære visjoner om sosiale bedringer i fremtiden, uatskillelig fra en multitude av molekylær revolusjon i begjærets økonomi.» Nå, 30 år senere, har amerikaneren Michael Hardt og den italienske filosofen Toni Negri fullført et par bøker om moderne maktformer og motmakt. Deres første bok Empire2 beskriver den nye verdensorden der nasjonalstater overgir sin selvstendighet til mektige overnasjonale institusjoner. Dette imperiale fenomenet, som ligner nyliberalismen, gjennomstrømmer liv, økonomi og arbeidsliv – en penetrering der stat og kapital gjør sitt for å definere den enkeltes kulturelle og sosiale livsverden. Denne nye form for imperial «biomakt» som omgjør hele verden til en gigantisk fabrikk, kan ikke tas ved roten, da den verken har en slik, ei heller et styrende hode. Imperiet må møtes med motmakt, av mangfoldets kraft, av individuell kreativitet, av monstruøst begjær – fra et frigjørende nettverk nedenfra, hva Negri & Hardt kaller multitude (mylder, mangfold, variasjon, nettverk). Nettopp navnet på deres nye bok Multitude – War and Democracy in the Age of Empire (Penguin Press, 2004). Begrepet multitude som også ble benyttet av Guattari, stammer opprinnelig fra filosofen Spinoza. Poenget i dag er at postmoderne nettverk virker subversive overfor undertrykkende makt, og samtidig konstituerende for nye væremåter og ekspansive nettverk – til forskjell fra moderne hierarkier som styrer et enhetlig nasjonalt folk eller en uniformt organisert masse ovenfra. Mangfoldige nettverk (multitude) er heller konstitutive, horisontale, ekspansive, og møtepunkter for kunnskap, visualitet og følelsemessige relasjoner. Negri & Hardt kaller dette biopolitisk produksjon – et kjærlighetens prosjekt som strekker seg langt utover den borgerlige kjernefamiliens privatiserte kjærlighet. Poenget er altså at det nye nettverksdemokratiet først er muliggjort med det siste tiårets fremvekst av teknologiske nettverk. I dag mobiliseres motmakt gjennom internetts e-post og websider, mobiltelefoner, rask transport, migrasjon og samarbeidsformer som før ikke var mulig i en slik skala. Dessuten tenderer den immaterielle produksjonen – produksjonen av ideer, innsikt, sosiale relasjoner og rask distribusjon av bilder, tekst og lyd – til å dominere vår tids arbeidsform. Arbeid blir kommunikativt samarbeid, organisert i nettverk og fellesskap – intellektuelt arbeid, nettverksarbeid, oppfinnelser og vitenskap. Poenget er ikke at vi lever i et postindustrielt samfunn fysisk sett, men at tendensen er at flere og flere i samfunnet driver med symbolbehandling og informasjonsarbeid. Selv om
1960-1963: I det tidligere Belgisk Kongo fikk opprørere i gruveprovinsen Katanga støtte av belgiske og franske leiesoldater etter sin løsrivelse. 17. april 1961: Leiesoldater rekruttert av CIA forsøker å invadere Cuba (Grisebukta). 1964-1967: Mer enn 800 «lykkejeger-soldater» utgjør spydspissen i den kongolesiske nasjonalhæren (ANC). I 1967 gir general Joseph Mobutu ordre om massakre av leiesoldater og militærpoliti fra Katanga, samt bortføring av deres leder Moïse Tshombe – dette fører til opprør. 5. juli 1967 tar Leopard-bataljonen over Bukavu og kjemper frem til 5. november før den trekker seg tilbake til Rwanda. 1967-1970: «Krigshunder» intervenerer massivt i Biafra, separatist-provins i Nigeria. 1960-1975: Den mest kjente franske leiesoldaten, Robert «Bob» Denard, ble observert i Gabon, Rhodesia, Kongo-Kinshasa, Iran, Jemen og Angola i denne perioden. I 1975 bidrar han til at Ali Soilih kommer til makten på Komorene. 16. januar 1977: En FN-rapport anklager Marokko og Gabon etter et raid i Benin. Den mislykkede operasjonen, som Bob Denard deltok i, ble også støttet av Togo og Elfenbenskysten. 3. juli 1977: Organisasjonen for afrikansk enhet vedtok Konvensjonen om avskaffelse av leiesoldater i Afrika. Denne trer i kraft i 1985. 13. mai 1978: Denard tilbake til Komorene, hvor han etablerer en presidentgarde (600 mann) med europeiske leiesoldater som befal, som konkurrerer med den nasjonale hæren. 26. november 1989: Under et opphetet møte med Denard, blir Komorenes president Ahmed Abdallah drept. Denard evakueres til Sør-Afrika (Operasjon Asalea) av franske fallskjermstyrker. 4. desember 1989: FNs generalforsamling vedtar den internasjonale konvensjonen mot bruk, finansiering og opplæring av leiesoldater. Konvensjonen ratifiseres av 22 stater, trer ikke i kraft før i 2001. 1990-tallet: I det tidligere Jugoslavia slåss briter, franskmenn og polakker side om side med kroatene. Rumenere, kosakker og russere støtter serberne. Muslimer som har kjempet i Afghanistan slutter seg til bosnierne. I alle disse tre tilfellene er det økonomiske aspektet ikke det avgjørende. 1990-2004: Fremvekst av Private Military Companies (PMC). 100 milliarder dollar årlig brukes på private sikkerhetsselskaper. 1992: Det sørafrikanske sikkerhetsselskapet Executive Outcomes inngår sin første kontrakt i Angola med oljeselskapene Heritage Oil&Gas, Gulf Chevron, Ranger Oil, Sonangol og Petrangol. Februar 1992: Regimet i Zaïre ber om et lån på 97 millioner dollar for å rekruttere 140 «teknikere» fra Angola til presidentens spesialdivisjon (DSP). 1993: Executive Outcomes starter sin virksomhet i Angola hvor de lærer opp soldater og sikrer oljefelter i Soyo. Selskapet DynCorp begynner diskret sin virksomhet i Colombia. 1994: Frankrike sender leiesoldater til Rwanda, under og etter folkemordet. Dette på tross av den internasjonale embargoen som ble innført 17. mai 1994 og som forbød sending av våpen og soldater til Rwanda. Executive Outcomes engasjeres av regjeringen i Sierra Leone, og får som betaling en del av diamantgruvene i landet. 28. september 1995: Bob Denard leder en ekspedisjon på Komorene som velter president Said Mohammed Djohar. 1996: Med Frankrikes støtte forsøker serbiske leiesoldater å redde Mobutus regime i Kongo-Kinshasa. Mars 1996: Executive Outcomes leder i Sierra Leone en redningsoperasjon for FN-observatører i fare. 19. mars 1997: Jacques Foccart dør – han ble kalt den franske statens «Monsieur Afrique», og anses for å være oppdragsgiver for de fleste av Frankrikes leiesoldatoperasjoner.Zaïres regjering appellerer til flere selskaper som driver leiesoldatvirksomhet om å stanse fremmarsjen av styrker fra Rwanda og Uganda.I Papua Ny-Guinea blir Tim Spencer fra det britiske selskapet Sandline International tiltalt for kuppforsøk.USAs utenriksdepartement gir selskapet MPRI
