«Vi driver ikke med tortur,» hevdet George W. Bush. Uttalelsen kom 7. november i Panama, mot slutten av presidentens fem dager lange rundtur i Latin-Amerika, en region som i lange tider har vært pint av USA-støttede diktatoriske regimer som drev med «forsvinninger» og tortur i stor skala. Uttalelsen fra USAs president var et svar på anklager fremsatt i Washington Post1 om at amerikansk etterretningstjeneste bortfører personer i all hemmelighet og utsetter dem for tortur utenfor USAs grenser, i fengsler kalt «black sites». Kan man tro på Bush? Svaret er nei. Som kjent påsto han at Saddam Husseins regime hadde forbindelser til Al-Qaida og at Bagdad disponerte masseødeleggelsesvåpen, for å rettferdiggjøre USAs invasjon av Irak. To løgner Washington brukte som påskudd for å sette i gang en «forkjøpskrig» som har kostet mange tiltalls tusen mennesker livet (inkludert 2000 amerikanske militære). Bush er overhodet ikke til å stole på. Spesielt ikke i spørsmålet om tortur. Institusjoner som det derimot er all grunn til å feste lit til, Det internasjonale Røde Kors, Amnesty International og Human Rights Watch, har utarbeidet rapporter2 som bekrefter at etter attentatene 11. september har amerikanske myndigheter unnlatt å respektere både Genève-konvensjonene om behandling av krigsfanger og FNs torturkonvensjon i sin kamp mot «internasjonal terrorisme».3Bush-administrasjonen endret spillereglene da den bestemte seg for å opprette militære unntaksdomstoler og etablere fangeleiren på Guantanamo – som befinner seg utenfor USAs territorium og dermed utenfor amerikansk jurisdiksjon – der man har sperret inne såkalte «fanger fra slagmarken» (en annen betegnelse enn «krigsfanger», som ville gitt dem beskyttelse i henhold til Genève-konvensjonen). Den nykonservative tesen til juristen Alberto Gonzales, tidligere rådgiver for presidenten og nå justisminister, er i bunn og grunn denne: Amerika må ikke la seg «svekke» av hensynet til menneskerettighetene. I to rapporter fra henholdsvis februar og august 2002 omdefinerte Gonzales retten til å bruke tortur. I USA i dag omfatter begrepet tortur kun handlinger «som fører til ubotelig skade på fangenes fysiske integritet». Så lenge man ikke går over denne terskelen, er alle pinsler tillatt.Derfor er det ingen overraskelse at den amerikanske hæren drev med systematisk bruk av tortur allerede fra desember 2002, i fangeleiren Bagram i Afghanistan. De mistenkte ble «lenket fast i cellene sine og slått ofte», «kastet mot vegger og bord», «sparket i lysken og på beina», og man «helte vann inn i munnen deres helt til de ikke fikk puste». Flere mistet livet på denne måten.4En undersøkelse offentliggjort i New York Times5 bekreftet at den amerikanske hæren «rutinemessig» påfører fangene lidelser, og som oftest piner dem uten en gang å avhøre dem… Undersøkelsen viste at mannskapet i den 519. bataljonen for militær etterretning i Bagram hadde lært framgangsmåtene sine på Guantanamo. Og at den samme 519. bataljonen senere fikk ansvar for å gjennomføre harde forhør i det irakiske fengselet Abu Ghraib.Andre undersøkelser har vist at CIA har bortført fanger over hele verden – i Tyskland, Italia, Sverige og andre steder – og utlevert dem til «vennligsinnete» land som Saudi-Arabia, Jordan og Egypt, der de kan utsettes for ubegrenset tortur. Ferske rapporter har vist at CIA disponerer et veritabelt nettverk av hemmelige fengsler over hele verden – noe Amnesty International kaller «vår tids Gulag». Noen av disse fengslene skal befinne seg i EU-land (Polen?) og i Øst-Europa (Romania?).Alt dette er avskyelig både i juridisk og etisk forstand, og
