
Meloni, den pragmatiske ideologen
Med en uforminsket popularitet og to mislykkede folkeavstemninger organisert av opposisjonen kan Italias statsminister Giorgia Meloni fortsette sitt politiske prosjekt, også i EU.
Med en uforminsket popularitet og to mislykkede folkeavstemninger organisert av opposisjonen kan Italias statsminister Giorgia Meloni fortsette sitt politiske prosjekt, også i EU.
Overalt går reformene for full maskin – de franske statsbanene (SNCF), offentlig administrasjon, sykehus, skole, arbeidsmiljøloven, kapitalbeskatning, innvandring og offentlig rikskringkasting – under påskudd om en nært forestående katastrofe og galopperende gjeld.
Etter at melaminforgiftet melk skapte skandale i Kina i 2008, har kinesiske studenter strømmet til landbruksuniversitetet i Wageningen i Nederland.
Spliden mellom øst og vest i EU dreier seg ikke bare om liberale demokratier og autoritære regjeringer. Den gjenspeiler også de vestlige stormaktenes økonomiske dominans over de tidligere østblokklandene.
Over to tusen utøvere fra 201 nasjoner konkurrerte i den symbolske OL-byen Athen i august 2004. Tretten år senere er sluttregnskapet blodrødt, men ikke for alle.
Fallende inntekter, konkurranse fra kjøpesentre og lavprisbutikker er i ferd med å ta livet av Italias småbutikker, og endre byenes sammensetning.
I november åpnet Fico Eataly World i Bologna, en gastronomisk fornøyelsespark som hyller et postkort-Italia til glede for de store internasjonale næringsmiddelgigantene.
Venstresuverenistiske Vetëvendosje ble i sommer Kosovos nest største parti med løfter om å bryte radikalt med en økonomisk modell som har ødelagt nesten all økonomisk aktivitet i landet.
På begge sider av Atlanteren tvinger konservative og nasjonalistiske ledere tilhengerne av EU og et åpent samfunn på defensiven. I midten står Tyskland.
Rettssaken mot Laurent Gbagbo skulle besegle folkerettens seier over politisk vold. Men høringene avslører en mangelfull etterforskning og Frankrikes tvetydige rolle i konflikten i Elfenbenskysten.
Katastrofene i Tsjernobyl i 1986 og i Fukushima i 2011 har gjort kjernekraft upopulært, men det er ikke like lett for alle land å slutte med atomenergi. Selv ikke når kraftverkene befinner seg i jordskjelvutsatte områder.
2000 franske fremmedkrigere har dratt til Syria og Irak, og Frankrike har opplevd flere brutale terrorangrep de siste årene. Nå raser debatten om drivkraften til jihadistene: radikal islam eller en radikalisme som bruker islam som påskudd?
I sommer ble det venstreradikale Arbeiderpartiet (PTB/PvdA) Vallonias største parti i en meningsmåling. Det har skapt full panikk i belgisk politikk.
Lederne i Barcelona og Madrid er dypt uenige om Catalonias status, men er like ivrige etter å dekke over korrupsjonsskandalene som har skapt krisen.
Etter at de overtok nøkkelpostene i regjeringen har de flamske nasjonalistene i all stillhet dempet sin upopulære kampsak om å dele opp Belgia. I stedet forsøker de å bygge ned staten fra innsiden.
To år etter at venstresiden kom til makten er de fleste europeiske landene overrasket – og litt misunnelige – på den økonomiske utviklingen i Portugal.
«Vi vil ikke lenger være slaver for vestlige selskaper.»
Geografisk plassert midt i Europa forsøker Slovakia å være eurosonens gode elev. Men en nylig storstreik blant Volkswagen-arbeiderne i landet avslører en sterk misnøye med arbeidsfordelingen i EU.
Når tyskerne går til urnene 24. september har landet aldri før hatt så få arbeidsledige, og så mange fattige arbeidere og usikre jobber.
Lite stemmer for de tyske sosialdemokratene foran forbundsdagsvalget 24. september. De har gått på flere lokale valgnederlag den siste tiden, og grasrota blir stadig mer usikker på hva partiet egentlig står for.
I kjølvannet av Alternative für Deutschland og Pegida, har en ny medieverden kommet til overflaten i Tyskland, med Junge Freiheit i spissen. På litt over ti år har ukeavisen økt opplaget fra 1000 til 30 000.
EU-retten er blitt en uventet slagmark for regjeringer og bedrifter. Over tid har det utviklet seg en rettspraksis som svekker unionens legitimitet og innbyggernes tiltro.
Etter oppløsningen av Jugoslavia begynte innbyggerne å snakke bosnisk i Sarajevo, kroatisk i Zagreb, serbisk i Beograd og montenegrinsk i Podgorica. Men de snakker alle samme språk, sier lingvistene, til nasjonalistenes store ergrelse.
«Serbokroatisk» blir ofte framstilt som et kunstig språk, som en politisk konstruksjon fra 1800-tallet. Og viljen til å forene og normere dagligtalen til de slaviske folkene i Sør-Europa var i sin tid uløselig knyttet til etableringen av en felles identitet for folkegruppene som den gang var fordelt mellom ulike riker. I 1850 underskrev serbiske og kroatiske intellektuelle Wien-avtalen som hadde som mål å forene variantene av det språket som skulle få navnet serbokroatisk. Normeringen ble ledet av serberen Vuk Karadzic (1787–1864) og kroaten Ljudevit Gaj (1809–1872), som sto i spissen for den illyriske samlingsbevegelsen. Bevegelsen valgte dialekten stokavisk til sine aviser og til å bygge et kroatisk litterært språk, selv om det ikke var den dialekten man snakket i Zagreb. Med unntak av fransk, som ble påbudt i kongedømmet allerede i 1539 med Villers-Coterêts-ediktet og svært tidlig gitt offisielle normer med opprettelsen av Académie française i 1634, var mange språk i Europa ikke normert på denne tiden. Finsk og tysk ble først normert på slutten av 1800-tallet, mens moderne svensk ikke oppsto før på begynnelsen av 1900-tallet. I Hellas erstattet den lenge nedvurderte moderne gresken, dimotiki, den arkaiske katharevousa først i 1976. Serbokroatisk er faktisk et av de europeiske språkene som ble tidlig normert. Dialektnyansene er geografiske, og i noen tilfeller sosiale, men aldri «etniske». Normeringen anerkjente imidlertid flere varianter skrevet med to alfabeter som var knyttet sammen i et strengt korrespondansesystem: Enkelte bokstaver, spesifikke for det kyrilliske «serbokroatiske» alfabetet, eksisterer ikke på russisk eller bulgarsk, mens det latinske alfabetet må bruke diakritiske tegn for å uttrykke visse lyder – som hake (i form av omvendt cirkumfleks) plassert på ž («sj»), š («sh») og č («tsj»). Den fonetiske transkripsjonen av språket var basert på Karadzic’ prinsipp: «Skriv som du snakker!» Uttalevariantene blir skrevet. Det gjelder spesielt e-lyden, som stammer fra den primitive «iat» i de slaviske språkene. Det gir e i den ekaviske varianten, «je» eller «ije» i jekavisk. Fristelsen til å gjøre disse variantene til nasjonale trekk har alltid eksistert – ved å gjøre ekavisk til et kjennetegn for dagligtalen i Serbia, mens jekavisk dominerer i Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Montenegro. I de kroatiske regionene Dalmatia og Istria finnes det en tredje ikke-anerkjent variant kalt ikavisk. Lingvistene skiller også mellom tre dialektgrupper ut fra måten man stiller spørsmålet «hva?» på: stokavisk, kajkavisk og cakavisk. Den første er den dominerende, mens de to andre formene bare finnes i noen områder i Kroatia. Dialektnyansene er geografiske, og i noen tilfeller sosiale, men aldri «etniske»: En bosnier, en kroat og en serber fra samme by eller region i Bosnia-Hercegovina snakker samme lingvistiske form, med samme aksent. Oversatt av redaksjonen. Jean-Arnault Dérens og Simon Rico er journalister i Courrier des Balkans.
På stemmesanking med Corbyns Labour-aktivister. Ennå i sjokk etter bomben i Manchester, skal britene velge nytt parlament 8. juni. Theresa May har forsøkt å få valget til å handle utelukkende om brexit-forhandlingene, mens Labour har lansert den største britiske stimuleringspakken siden 1945. Om velgerne har fått det med seg eller bryr seg, er en annen sak.