Blairs britiske blindvei

Denne måneden forlater Tony Blair Downing Street etter ti år ved makten. I løpet av disse årene er Blair blitt særdeles upopulær. Utenrikspolitikken er den fremste årsaken. I løpet av seks år trakk han Storbritannia inn i fem konflikter. Men Blair underkastet seg ikke Bush. Fra dypet av sin egen uvitenhet har han faktisk trodd på sitt utenrikspolitiske kall. Innenrikspolitikken har for det meste vært en forlengelse av de konservatives upopulære politikk. Han fortsatte privatiseringen og videreførte i stor grad thatcherismen. Blairs store drøm bar navnet «den tredje vei» ? en vei mellom sosialismen og kapitalismen. I mediene kalles den nå «blairisme». Tilhengerne mener den er en fusjon av markedsøkonomi og sosial rettferdighet. «Sosial rettferdighet» er mest retorisk pynt. De enorme inntektsforskjellene i Blairs Storbritannia aksepteres, som i Thatchers tid. Vil framtidens historikere se det hele som et resultat av de konservatives middelmådighet snarere enn som frukter av New Labour?

Blyårene hjemsøker Italia

Mens «internasjonal terrorisme» står øverst på den internasjonale dagsorden, hjemsøkes Europa fortsatt av uløste spenninger fra 70-tallet. Flere vestlige land ble på 70-tallet rammet av politisk vold utført av venstreradikale og høyreekstreme grupper. Blant de mest kjente grupperingene på venstresiden finner vi Rote Arme Fraktion (Tyskland), Brigatte Rosso (Italia), Action directe (Frankrike) og Weathermen (USA).Det var i Italia at konfliktene var mest uforsonlige og uoversiktlige. I løpet av de såkalte «blyårene» («anni di piombi» – «kullenes år») omkom 350 personer og 750 ble såret. Etter store sosiale protester på slutten av 60-tallet, ble landet rammet av en rekke bombeaksjoner. Den

Sarkozysmen

Hovedstrategien til den nye franske presidenten var å sette sin egen energi og lederskap opp mot sine «livløse» og «passive» forgjengere. Nicolas Sarkozy brukte gamle amerikanske oppskrifter. Han appellerte til nasjonalfølelse, patriotisme og antiterrorisme – og til «de små skattebetalernes» forakt for «den store stygge skattefuten».

Hva er EUs prosjekt nå?

Det franske «nei?et» markerer en skillevei for det europeiske prosjektet. At Frankrike avviste grunnlovstraktaten i 2005 gir et inntrykk av at noe ikke stemmer i hele EU. Den ultraliberale EU-konstruksjonen førte til en følelse av økt sosial sårbarhet og det å bli avvist som politisk subjekt. EU-prosjektet må reformuleres. Men EUs fremtid er fortsatt et tabu. Fellespolitikken må fornyes og det europeiske prosjektet reaktualiseres.

Fransk fattigdom skifter kjønn

Selv om Frankrike kan skilte med en høy andel yrkesaktive kvinner, skjuler det seg en annen realitet bak. Kvinner er dårligere betalt, jobber for det meste i få yrkesområder og har over 80 prosent av deltidsstillingene. Frankrike kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Mens man på 70-tallet hadde en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet. Uansett sosial kategori diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Abort er et tabuområde, selv om halvparten av de franske kvinnene har tatt abort en gang i livet. Og legene betrakter abort som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid».

EUs innvandringspolitikk

EUs tiltak for å bekjempe ulovlig innvandring har gjort flere av unionens nære naboer om til enorme «venteværelser» for flyktningene. Marokko er foreløpig siste stoppested for omtrent 100 000 afrikanske migranter og politiske flyktninger på vei til Spania. Mens de venter på å komme seg videre, må de slå seg ned i de marokkanske storbyene, der de utsettes for alvorlige voldshandlinger. Disse flyktningene må betale prisen for Rabats og EUs manglende evne til å finne løsninger på et stadig voksende problem.

Et venstre delt i to

Den franske venstresiden er splittet. På den ene siden finner vi et besvergende, nasjonalistisk, autoritært og arkaisk venstre. På den andre siden finner vi et realistisk, europeisk (eller «amerikansk»), demokratisk og moderne venstre.

«Multietniske» Kosovo

FNs spesialutsending Martti Ahtisaari vil føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Ahtisaaris tekst er på langt nær et «kompromiss» med et internasjonalt formynderskap. Men de kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er velkjente i Bosnia-Hercegovina. Nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi har vist svært magre resultater. Målsettingen om et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, men rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Og tyrkere og bosniere må finne seg i en heller brutal «albanisering» for å beholde en plass i det sosiale rom i Kosovo. Man risikerer å utløse ny oppflamming i regionen.

Europaparlamentets fremtid

Unionen kritiseres stadig for mangel på demokrati på grunn av den økende avstanden mellom den makten EU gis av medlemslandene og innbyggernes mulighet til å utøve innflytelse på politikernes avgjørelser. Det europeiske systemet må demokratiseres. Nasjonalistisk tankegods triumferer i dag over integrasjonstanken.

EU-konstitusjon II

Sarkozy har tatt til orde for en minimalistisk versjon av teksten. Ségolène Royal går inn for en ny folkeavstemning. Europa-spørsmålet er forvist til en plass langt bak i regjerningspartienes programmer. Forklarer hvordan de skal takle de begrensningene som følger av nåværende og framtidige EU-traktater.

De britiske muslimene i Storbritannia

Forvirring i de muslimske samfunnene i Storbritannia. Det er åpenbart at attentatene i London 7. juli 2005 har framprovosert en reell frykt for at deler av Storbritannias 2,5 millioner muslimer skal radikaliseres. Nærmere halvparten av de britiske muslimene har pakistansk opprinnelse, av disse kommer 80 prosent fra landsbygda ?flesteparten kan ikke skrive og lese, selv ikke urdu. Byen Dewsbury lever nå under en permanent beleiring ? der nektet de å snakke med journalister siden de siste arrestasjonene i fjor sommer skapte en mediestorm. Folk er tilbakeholdne med å påpeke måten de blir utpekt på som muslimer.

Selvtilfredse Science Po

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre tok en gang sin utdannelse på handelshøyskolen Science Po i Paris. Institusjonen er resolutt rettet mot vekst og har i dag igjen bekreftet skolens kall om å utdanne elitene. På samme måte som det finnes medieintellektuelle, er Sciences Po blitt en medieskole – alltid beredt til å ta plass i debattpaneler og avisspalter, eller delta i markedsføringskampanjer.

Det ungarske opprøret

Budapestrevolusjonen var et radikalt og
egalitært revolusjonært prosjekt. Gjennom generalstreik, oppretting av
selvstendige råd og direkte demokrati, ble den radikale kampen gjenskapt.
Tidsskriftet Sosialisme ou Barbarie ga en original analyse av den ungarske
hendelsen

Et Europa i markedets hender?

Finansmarkedene ser ikke på bruk av militær vold med
avsky. Det var ikke politisk vilje, men økonomiske og industrielle
interesser som ved Nice-traktaten i desember 2000 la grunnlaget for Europas
sikkerhets- og forsvarspolitikk. 11. september 2001 åpnet døren på vidt gap
for institusjonelle investorer, rentenister og andre internasjonale
spekulanter. Er det nå ikke på tide at de europeiske statsaksjonærene burde
utarbeide strategier for å hindre at utenom-europeisk kapital fullstendig
tar over våpenindustrien i Europa?

En varig sving mot høyre?

Siden «realsosialismens» fall i 1989 har regjeringene i Polen vekslet mellom den ene og den andre politiske fargen som en annen vektskål. Høyresidens nylige seier kan også forklares ved det store nederlaget i det sosialdemokratiske partiet, som var preget av opportunisme og korrupsjon i årevis. De sendte polske soldater til Irak. Og de begynte de viktige reformene i arbeidslovene i 2002 for å begrense arbeidernes rettigheter. Nå kjemper også den seirende høyresiden åpenlyst for å oppnå et kulturelt hegemoni. Men denne regjeringen kritiseres for mangel på dialog, selv om de faktisk ble valgt på sitt løfte om en «samfunnspakt». Tvillingbrødrene Kaczynski skrøt av at de ville omforme Polen.

Revolusjonen i Ukraina er ikke lenger fullt så oransje

Vil Ukraina klare å komme seg ut av landets kronisk ustabile politiske situasjon? De «oransje» lederne har opptrådt som tuskhandlere, og heftet seg med detaljer i stedet for å stå for en visjon som kunne endre samfunnet til det bedre. Det samme kan for øvrig sies om hele den post-«revolusjonære» perioden. Ubesluttsomhet, initiativløshet og krangel har preget regjeringen. Før prisøkningene subsiderte Russland ukrainsk økonomi gjennom gasseksporten alene med 3-5 milliarder dollar i året. USAs økonomiske bistand til Ukraina i året som etterfulgte oransjerevolusjonen beløp seg til ikke mer enn 174 millioner dollar.4 Nye tiltak vil kreve samarbeid med EU-institusjonene og omfattende økonomisk og teknisk hjelp fra vestlige land.

En revnet støvel

Mussolini satt så dype spor i en hel generasjon at han forble en referanse i landets historie lenge etter sin død. Mussolinis er lagt til hvile i en statelig underjordisk krypt i Predappio i Italia. Dit kommer mer enn 10 000 besøkende hvert år.

Lønnssparing – et vulgært verktøy

Historisk sett har det eksistert to forestillinger om forbindelsen mellom kapital og arbeid – en liberal og en sosialistisk. Charles de Gaulle så på overskuddsdeling som «en tredje løsning» i forhold til kapitalismen og kommunismen. Mens man i Norge appellerer til aksjeopsjoner og pensjonsfond, har man i Frankrike skattefri lønnsparing og overskuddsdeling – men på sperret konto i fem år. Blir arbeiderne kapitalister, eller skaper systemet bare forskjeller?

Franske krampetrekninger

Demonstrasjonene i Frankrike om de nye arbeidsbetingelsene for de unge, ble utspilt av en teatral duo uten innlevelse, der den ene utspiller maktens melodrama og de andre opprørets. Situasjonens ironi er at de unge og studentene slåss for å redde en gammel idé ? ideen om opprør. Og styresmakten har bare en sikkerhetsmessig, preventiv og politimessig funksjon

Å leve sammen

Om de franske drabantbyene. Hvilken sammenheng finnes det mellom franske drabantbyer og konflikten i Midtøsten? I de franske drabantbyene etniseres samfunnsproblemene, i Midtøsten avhumaniseres et helt folk.

«Bare Napoleon har gjort mer enn meg»

Landet har verdens tredje største offentlige gjeld, på over 1500 milliarder euro. Silvio Berlusconis familiselskap er verdt 9,6 milliarder euro. Det er valg i Italia 9. april ? blir det Il Cavaliere enda en gang? Han sitter med en tredobbel makt som ingen andre ledere i Vesten har