Kan USA bli en alvorlig trussel mot verdens sikkerhet i løpet av de neste tjue årene? Dette spørsmålet står ikke dagsordenen på NATO-toppmøtet I Bucuresti i begynnelsen av april. Men USAs egenrådige politikk i Afghanistan, Irak og valget om å utplassere et rakettskjold i Europa gjør alliansen sårbar. Hvilke konsekvenser vil den amerikanske strategien på sikt ha for Europa og verden?
13. og 14. april er det dukket for parlamentsvalg i Italia. Resultatet kan fort bli at Silvio Berlusconi for tredje gang blir Italias statsminister. I så fall kan han først og fremst takke sin rival Romano Prodi. Hans tid i regjeringen har vist at de kreves sterkere lut for å skape endringer. Likevel har det ut av kaoset etter Prodis nederlag kommet en ny venstreallianse ? Regnbuen. Vil venstresiden denne gangen klare å forny seg og bli et reelt alternativ?
De største streikene siden kommunisttiden har i det siste lammet Polen. Mens de streikende krever høyere lønninger og mer trygghet, krever arbeidsgiverne og liberale økonomer økt privatisering. Arbeidsledigheten synker stadig, mens lønningene forblir de samme, samtidig som prisnivået øker. Selv om valget i fjor høst fjernet de nasjonalkonservative fra makten, har ikke den sosiale misnøyen forsvunnet. Den nye regjeringen har sammen med de store fagforeningene og mediene vendte seg mot protester som har bred støtte i befolkningen. Og dermed skapes det enda mer grobunn for uro. Vil Polen nok en gang endre Øst-Europas historie slik som i 1981?
Hvilken rolle skal Norge spille globalt? Jeg ønsker å gripe anledninger der Norge kan utgjøre en forskjell, sier Jonas Gahr Støre til Le Monde diplomatique. Med velkjent retorisk kraft understreker Støre at han ikke ønsker å politisere Norges posisjon som energinasjon, men sier samtidig at deler av utenrikspolitikken går ut på «å ta vare på tradisjonelle interesser».
Kosovo vil sannsynligvis erklære seg uavhengig i den kommende tiden. Konsekvensene vil bli enorme for grensen på Balkan. Uavhengigheten vil skape presedens for alle de andre folkegruppene som gjør krav på egen stat. Tilsynelatende virker det fornuftig at hvis folkegrupper ikke ønsker å leve sammen, kan de like så godt skille seg fra hverandre. Problemet er bare at de mange nasjonalitetene i det tidligere Jugoslavia ikke har noen klart atskilt geografisk tilhørighet. Dermed vil mange av dagens land raskt forvandles til «mikrostater». Hvordan vil kartene over Balkan se ut i framtiden? Er «etniske» grenser de eneste rettferdige grensene?
Kløften mellom katalanerne og spanjolene øker for hver dag som går. I resten av Spania oppfattes Catalonia som arrogant og egoistisk. Mens katalanerne mener de sender for mye skattepenger til Madrid. Catalonia har i løpet av de siste årene mottatt 28 prosent mindre overføringer fra staten enn Madrid per innbygger. Men konflikten dreier seg snarere om det tradisjonelle todelingen mellom Madrid og Barcelona, som er i ferd med å endres. Madrid er i ferd med å ta igjen Barcelonas kommersielle forsprang.
Hver måned åpnes en ny massegrav i Bosnia. 15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina hviler ennå halvparten av ofrene i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Men arbeidet er ikke uten konflikter. Etter at Den internasjonale straffedomstolen i Haag tidligere i år stadfestet at Serbia begikk folkemord i Srebrenica, har arbeidet blitt stadig mer politisert. Folkegruppene i det tidligere Jugoslavia har ennå til gode å forsone seg med den nære fortiden, og grusomhetene som ble begått. Vil den nye generasjonen bosniere kunne leve sammen i fred?
Flandern nyter en historisk revansj over det tidligere så dominerende Vallonia. Mens Flandern i 2007 var blant de 30 rikeste regionene i EU, har ikke Vallonia klart å fordøye 60- og 70-tallets omfattende industrikrise. Men nå trues også det velstående Flandern av økonomisk nedgang.
Det virker som spliden mellom nederlandsktalende og fransktalende er i ferd med å rive Belgia i stykker. Splittelsen er ikke bare språklig, men også ideologisk og kulturell. Den belgiske «språkgrensen» mellom Flandern og Vallonia har offisielt bare eksistert i en kort periode. Men i praksis kan den spores flere århundrer tilbake. Først var fransk elitens språk, og nederlandsk ble ignorert. Med Flanderns økonomiske vekst har situasjonen endret seg. På 70-tallet ble alle partiene internt splittet til uavhengige partier ? et flamsk og et fransktalende. Det politiske tyngdepunktet skiller de to regionene fra hverandre, til høyre i Flandern og i sentrum-venstre i Vallonia. I sentrum for stridighetene står Brussels status. EU-hovedstaden er en fransktalende enklave i den sørlige delen av Flandern. Er det føderale Belgia i ferd med å revne?
Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.
EU har i lang tid forsøkt å bekjempe Hollywoods «amerikanske kulturimperialisme». Men sannheten er at Hollywood er vanskelig å innfange inn nasjonalkulturelle termer. Hollywood og kulturindustrien har lenge vært en globalisert arena med aktører og investorer fra store deler av verden. Vil EU forlate sin tro på «den paneuropeiske kulturarven» og utarbeide en reell kosmopolitisk kulturpolitikk?
Takket være nytt arkivmateriale, nylesning av gammelt, og rikelig med undersøkelser i området, vet vi i dag langt mer enn tidligere om utslettelseskrigen Nazi-Tyskland og dets allierte i Øst-Europa førte mot Sovjetunionen. Blant de avslørte «tabuene» finner vi de lokale nasjonalistene rolle, særlig i Baltikum og Ukraina, som lenge ble holdt skjult av Sovjetunionen på
Etter Frankrikes og Nederlands nei til EUs grunnlovstraktat i 2005 har det vært en heftig debatt om EUs verdigrunnlag. Finnes det en europeisk identitet og hva består den i så fall i? Filmskaper Wim Wenders holdt 11. juni 2007 i Brussel et foredrag på konferansen «A Soul for Europe» med tittelen «The image of Europe ? Identification and Representation». Vi presenterer her et utdrag av Wenders tale.
Denne måneden forlater Tony Blair Downing Street etter ti år ved makten. I løpet av disse årene er Blair blitt særdeles upopulær. Utenrikspolitikken er den fremste årsaken. I løpet av seks år trakk han Storbritannia inn i fem konflikter. Men Blair underkastet seg ikke Bush. Fra dypet av sin egen uvitenhet har han faktisk trodd på sitt utenrikspolitiske kall. Innenrikspolitikken har for det meste vært en forlengelse av de konservatives upopulære politikk. Han fortsatte privatiseringen og videreførte i stor grad thatcherismen. Blairs store drøm bar navnet «den tredje vei» ? en vei mellom sosialismen og kapitalismen. I mediene kalles den nå «blairisme». Tilhengerne mener den er en fusjon av markedsøkonomi og sosial rettferdighet. «Sosial rettferdighet» er mest retorisk pynt. De enorme inntektsforskjellene i Blairs Storbritannia aksepteres, som i Thatchers tid. Vil framtidens historikere se det hele som et resultat av de konservatives middelmådighet snarere enn som frukter av New Labour?
Mens «internasjonal terrorisme» står øverst på den internasjonale dagsorden, hjemsøkes Europa fortsatt av uløste spenninger fra 70-tallet. Flere vestlige land ble på 70-tallet rammet av politisk vold utført av venstreradikale og høyreekstreme grupper. Blant de mest kjente grupperingene på venstresiden finner vi Rote Arme Fraktion (Tyskland), Brigatte Rosso (Italia), Action directe (Frankrike) og Weathermen (USA).Det
Hovedstrategien til den nye franske presidenten var å sette sin egen energi og lederskap opp mot sine «livløse» og «passive» forgjengere. Nicolas Sarkozy brukte gamle amerikanske oppskrifter. Han appellerte til nasjonalfølelse, patriotisme og antiterrorisme – og til «de små skattebetalernes» forakt for «den store stygge skattefuten».
Det franske «nei?et» markerer en skillevei for det europeiske prosjektet. At Frankrike avviste grunnlovstraktaten i 2005 gir et inntrykk av at noe ikke stemmer i hele EU. Den ultraliberale EU-konstruksjonen førte til en følelse av økt sosial sårbarhet og det å bli avvist som politisk subjekt. EU-prosjektet må reformuleres. Men EUs fremtid er fortsatt et tabu. Fellespolitikken må fornyes og det europeiske prosjektet reaktualiseres.
Selv om Frankrike kan skilte med en høy andel yrkesaktive kvinner, skjuler det seg en annen realitet bak. Kvinner er dårligere betalt, jobber for det meste i få yrkesområder og har over 80 prosent av deltidsstillingene. Frankrike kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Mens man på 70-tallet hadde en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet. Uansett sosial kategori diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Abort er et tabuområde, selv om halvparten av de franske kvinnene har tatt abort en gang i livet. Og legene betrakter abort som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid».
EUs tiltak for å bekjempe ulovlig innvandring har gjort flere av unionens nære naboer om til enorme «venteværelser» for flyktningene. Marokko er foreløpig siste stoppested for omtrent 100 000 afrikanske migranter og politiske flyktninger på vei til Spania. Mens de venter på å komme seg videre, må de slå seg ned i de marokkanske storbyene, der de utsettes for alvorlige voldshandlinger. Disse flyktningene må betale prisen for Rabats og EUs manglende evne til å finne løsninger på et stadig voksende problem.
Spania rystes av politiske krampetrekninger før de viktige lokalvalgene i mai. Årsaken er høyresidens aggressive svar på Zapateros forsøk på endelig å frigjøre det spanske demokratiet fra Franco-styrets etterlevninger.
Den franske venstresiden er splittet. På den ene siden finner vi et besvergende, nasjonalistisk, autoritært og arkaisk venstre. På den andre siden finner vi et realistisk, europeisk (eller «amerikansk»), demokratisk og moderne venstre.
FNs spesialutsending Martti Ahtisaari vil føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Ahtisaaris tekst er på langt nær et «kompromiss» med et internasjonalt formynderskap. Men de kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er velkjente i Bosnia-Hercegovina. Nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi har vist svært magre resultater. Målsettingen om et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, men rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Og tyrkere og bosniere må finne seg i en heller brutal «albanisering» for å beholde en plass i det sosiale rom i Kosovo. Man risikerer å utløse ny oppflamming i regionen.
Unionen kritiseres stadig for mangel på demokrati på grunn av den økende avstanden mellom den makten EU gis av medlemslandene og innbyggernes mulighet til å utøve innflytelse på politikernes avgjørelser. Det europeiske systemet må demokratiseres. Nasjonalistisk tankegods triumferer i dag over integrasjonstanken.
Sarkozy har tatt til orde for en minimalistisk versjon av teksten. Ségolène Royal går inn for en ny folkeavstemning. Europa-spørsmålet er forvist til en plass langt bak i regjerningspartienes programmer. Forklarer hvordan de skal takle de begrensningene som følger av nåværende og framtidige EU-traktater.
Forvirring i de muslimske samfunnene i Storbritannia. Det er åpenbart at attentatene i London 7. juli 2005 har framprovosert en reell frykt for at deler av Storbritannias 2,5 millioner muslimer skal radikaliseres. Nærmere halvparten av de britiske muslimene har pakistansk opprinnelse, av disse kommer 80 prosent fra landsbygda ?flesteparten kan ikke skrive og lese, selv ikke urdu. Byen Dewsbury lever nå under en permanent beleiring ? der nektet de å snakke med journalister siden de siste arrestasjonene i fjor sommer skapte en mediestorm. Folk er tilbakeholdne med å påpeke måten de blir utpekt på som muslimer.