Historisk sett har det eksistert to forestillinger om forbindelsen mellom kapital og arbeid – en liberal og en sosialistisk. Charles de Gaulle så på overskuddsdeling som «en tredje løsning» i forhold til kapitalismen og kommunismen. Mens man i Norge appellerer til aksjeopsjoner og pensjonsfond, har man i Frankrike skattefri lønnsparing og overskuddsdeling – men på sperret konto i fem år. Blir arbeiderne kapitalister, eller skaper systemet bare forskjeller?
Demonstrasjonene i Frankrike om de nye arbeidsbetingelsene for de unge, ble utspilt av en teatral duo uten innlevelse, der den ene utspiller maktens melodrama og de andre opprørets. Situasjonens ironi er at de unge og studentene slåss for å redde en gammel idé ? ideen om opprør. Og styresmakten har bare en sikkerhetsmessig, preventiv og politimessig funksjon
SIVILISASJONSSJOKK? I forlengelsen av 29. mai har CPE bidratt til å gjenoppvekke en neddopet demokratisk debatt.
Landet har verdens tredje største offentlige gjeld, på over 1500 milliarder euro. Silvio Berlusconis familiselskap er verdt 9,6 milliarder euro. Det er valg i Italia 9. april ? blir det Il Cavaliere enda en gang? Han sitter med en tredobbel makt som ingen andre ledere i Vesten har
President Aleksandr Lukasjenkos statsideologi bygger på verdier som skal være typiske for det hviterussiske folk, som pasifisme og toleranse. Men først og fremst krever ideologien troskap til staten og lydighet overfor myndighetene.
I medieintellektuelle miljøer i Frankrike er det mest yndete tema for offisiell kommentarvirksomhet fordømmelsen av et opprørsk folk. Alliansen mellom «det gode samfunn» og statsintellektuelle etableres på ny. Den konservative eliten gjenoppliver dermed den sosiale frykten som preget 1800-tallet, revolusjonenes århundre. Henvisningen til et uvitende folk er imidlertid fortsatt den fremste måten å markere sosial overlegenhet på. Og journalistene berømmer den intellektuelle forsterkningen fra universitetsfolk som de siterer mer på grunn av tittelen enn tenkningen deres. Mediene utestenger konsekvent kritiske tenkere og intellektuelle talenter.
I 1995 fremstilte serbiske og kroatiske ledere seg som «forsvarsverk mot den islamistiske trusselen». Muslimene havnet dermed i en skruestikke mellom to aggressive former for nasjonalisme. Krigen er i dag erstattet av en «indre kald krig». Den nyliberale politikken kveler offentlig sektor. De tre nasjonalistiske partiene fungerer på en klientellistisk måte i et land med 40 prosents arbeidsløshet.
De utsatte forstedene står i skjæringspunktet mellom tre kriser.
Bakteppet for opptøyene er fremfor alt en sysselsettingskrise. Automatisering, informatisering og utflytting av virksomheter har lenge ført til massearbeidsløshet. Den franske etableringen av antikriminalitetsbrigader kalles av politiet selv en «militarisering» av yrket deres. Man glemmer altfor ofte at orden, på samme måte som uorden, skapes i fellesskap. Og mediedekningen av denne krisen bygget opp under forestillingen om at dette var en nasjonal bevegelse.
Frankrike opplever idag en økonomisk beleiring.
Flere hundre års samboerskap i Kosovo ? styrt av de subtile reglene som hører «gode naboskap» (komsiluk) til ? kunne ikke stå imot moderne fremvekst av nasjoner. Serbiske historikere har utarbeidet teorier om serbernes «historiske rett» på Kosovo som en motvekt mot kosovoalbanernes «demografiske rett» (fra midten av 1900-tallet har albanerne vært i flertall i Kosovo). Hos så vel serbere som kosovoalbanere bidrar skolebøkene i stor grad til å befeste og forsterke disse motstridende oppfatningene av fortiden. Det internasjonale samfunnet forkaster i dag verdier det selv hevder å stå for ? nemlig et åpent og tolerant samfunn ? ved å velge å prioritere en nasjonal diskurs.
Den europeiske konstruksjonen er som helhet - både hva den sier og ikke sier - satt på dagsorden. Identitetsmessig usikkerhet, sosial utrygghet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter henger nøye sammen og forklarer den historisk høye deltakelsen i folkeavstemningen i Frankrike. En første felles øvelse kunne være å utarbeide en alternativ traktat som utelukkende tar for seg de europeiske institusjonene.
Hva er egentlig formålet med det europeiske prosjektet? Det er et paradoks at Unionen ser ut til å beskjeftige seg med alt utenom det viktigste
En ny type diskurs vurderer innvandreres «vellykkete integrasjon» ut fra den økonomiske og sosiale statusen vedkommende har oppnådd. Bildet av «den integrerte innvandrer» er blitt stadig mer utbredt det siste tiåret, men budskapet i mediesakene om «de vellykkede innvandrerne» er at innvandring generelt er en trussel.
Avstemningen i Frankrike er et monument over den politiske elites manglende evne til å artikulere, oversette til en politisk visjon, folkets lengsler og misnøye. Nei-et er et uttrykk for håp om at politikken fortsatt er levende og mulig. For vil vi leve i en verden hvor det eneste valget er mellom den amerikanske sivilisasjonen og den fremvoksende autoritært kapitalistiske kinesiske? Hvis svaret er nei, er Europa det eneste alternativet.
«Globalisering» og «Europa» blir noen ganger presentert i form av løfter om frihet, åpenhet og kulturutveksling, andre ganger i form av erklæringer om maktesløshet i forhold sosiale omveltninger. Dette har fungert som en «krigsmaskin» som har opphevet samfunnskontrakten uten å «skyte et eneste skudd».
I år feirer Belgia 175 års selvstendighet og 25 års føderalisme. Denne doble fødselsdagen finner imidlertid sted i en trykket atmosfære
Hvorfor støtter offisielle representanter for venstresiden grunnlovstraktaten, som på så mange punkter strider mot deres grunnleggende prinsipper? Det virker som deler av den europeiske venstresiden omfavner EU som en reserveløsning fordi de mangler et alternativt prosjekt. I Frankrike har debatten om grunnloven fått til dels gamle og dype splittelser frem i lyset. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet.
5. mai går britene til valg, og vil sannsynligvis gi Tony Blair en siste periode som britisk statsminister. Populariteten hans er sterkt svekket etter invasjonen i Irak og sosiale angrep fra regjeringen. Men han har allerede gjennomført sin politiske revolusjon
I motsetning til de fleste EU-land har Frankrike hatt en grundig debatt om grunnlovstraktaten, der «det liberale spørsmålet» har stått i sentrum. Frankrike kan også bli det første landet som stemmer nei til traktaten.
Labour-regjeringen har drevet en iherdig politikk for å få private interesser inn i den offentlige skolen. De viktigste inngangsportene har vært sponsing og levering av tjenester.
Flere land skal i de kommende månedene holde folkeavstemning om EU-grunnloven, men få vet hva som egentlig står i traktaten. Det nyliberale manifestet som traktatens Del III er, blir unndratt befolkningenes oppmerksomhet, skriver Bernard Cassen.
Nederland har lang erfaring med å organisere religiøst mangfold.
Innvandringsdebatten i Nederland har beveget seg fra å legge vekt på sosiale og økonomiske spørsmål til å konsentrere seg om kultur og religion. Skiftet kom lenge før drapet på regissør Theo van Gogh.
I den mest maksimale populistiske form har især Pia Kjærsgaard i Danmark og Carl I. Hagen i Norge formået at samtænke den muslimske indvandring med velfærdssamfundets kontrakt mellem borger og stat. Det netop overståede danske folketingsvalg i februar 2005 bekræftede udviklingen.
