
Hva Israel vil i Midtøsten
Israels folkerettsstridige angrep på Iran har åpnet et nytt kapittel i Midtøstens turbulente historie. Netanyahu synes fast bestemt på å underkaste alle Israels fiender.
Israels folkerettsstridige angrep på Iran har åpnet et nytt kapittel i Midtøstens turbulente historie. Netanyahu synes fast bestemt på å underkaste alle Israels fiender.
Flere lover og lovforslag i Israel forsøker å straffe og stigmatisere organisasjoner som protesterer mot høyreregjeringens politikk og okkupasjonen av de palestinske territoriene. En skremmende heksejakt er under oppseiling.
Hvordan vil Iran åpne seg for verden? Sanksjonen mot Iran skal gradvis lettes. 36 år etter den islamske revolusjonen spiller kvinnene en viktig rolle. 60 prosent av studentene er kvinner. Men kampen har bare så vidt begynt.
Vesten vil utslette Den islamske stat uten å sende inn bakkesoldater. Dermed må de samle de største væpnede gruppene i Syria og innlede en politisk overgang. Men dette scenariet kolliderer brutalt med virkeligheten.
Saudi-Arabia anklages for å ha samme religiøse ekstremisme som jihadistene og for å slåss mot de samme sjiamuslimske fiendene. Samtidig er kongefamilien splittet og lider under rekordlave oljepriser den selv har forårsaket.
Våre politiske lederes enstemmige forelskelse i «krigen» viser en alvorlig mangel på kunnskap om virkeligheten på bakken. I fjor sommer innledet Vesten en militæroperasjon som har lagt et femte lag til konfliktene i den arabisk-muslimske verden.
Et stort gassfunn utenfor Egypt kan endre økonomien i de importavhengige landene øst i Middelhavet. Samtidig truer uklare havgrenser med å vekke til live gamle konflikter, spesielt mellom Israel og Libanon.
Vil Iran endre seg etter sanksjonene? Oppheving av sanksjonene kan vekke liv i en dyster økonomi. Men en eventuell politisk åpning avhenger av to valg til neste år.
Tyrkias president fikk ikke flertallet han trengte for å utvide sin makt i valget i juni. For å øke sjansene i nyvalget i november har han skjerpet undertrykkingen av venstresiden og kurderne.
De har kjempet seg til retten til å krige for sin nasjon, og vekker beundring og støtte i kampen mot IS. Men de kvinnelige soldatene er langt fra representative for kurdiske kvinners kontrastfulle situasjon.
I forlengelse av bombingen i Jemen utelukker ikke Saudi-Arabia en bakkeoperasjon for å motvirke Irans innflytelse. Samtidig forsøker Washington desperat å dempe spenningen for å unngå å måtte sende inn bakkestyrker.
Henrettelsen av armenske intellektuelle i Istanbul natt til 25. april 1915 innledet folkemordet på 1,3 millioner armenere. På noen måneder ble to tredjedeler av armenerne i Det osmanske riket massakrert. Fortsatt sliter Tyrkia med å vedkjenne seg sitt ansvar for utryddelsen og overgrepene mot landets minoriteter.
24. april minnes armenerne sitt hundre år gamle traume. Historien kaster sin lange skygge over politikkens steile fronter, som tilsynelatende er redusert til ett ord: folkemord.
Terrorisme er et vagt begrep, hvor terroristen først og fremst er den Andre. Problemet er at denne hendige fienden tilslører den politiske virkeligheten i Midtøsten, og gir næring til en «sivilisasjonskrig» med dødbringende konsekvenser.
Den saudiarabiske wahhabismen og Det muslimske brorskap er ideologiske motstandere, men i likhet med deres felles avlegger, jihadismen, får de stadig større oppslutning.
Statsminister Netanyahu har skrevet ut nyvalg 17. mars i håp om å sikre sin posisjon. Han kan raskt gå på et nederlag, men ingenting tyder på at det vil føre til noen kursendring i israelsk politikk.
En avtale om det iranske atomprogrammet kan tine opp forholdet mellom USA og Iran. Men begge har vansker med å legge bak seg fortidens svik og ydmykelser.
Det er umulig å ta feil, vi ser nå en relansering av «krigen mot terror» i Midtøsten, i rett linje fra korstoget George W. Bush startet etter angrepene 11. september 2001.
Et moment mangler i analysen av hvorfor den arabiske våren har endt i tragedie: Den økonomiske hjelpen G8-landene lovet, men aldri ga.
Uenighet om Irans atomprogram og krigen i Syria til tross: Israel og Russland blir stadig bedre venner i et politisk landskap preget av USAs svekkede innflytelse.
Den islamske stats raske erobringer i Syria og Irak har overrasket en hel verden. Jihadistbevegelsens militære suksess henger mer sammen med de falleferdige statene i Midtøsten og USAs strategi enn bevegelsens ufordøyde ideologi og militære evner.
Flere israelske soldater har det siste tiåret forsøkt å fortelle hva som egentlig skjer i de okkuperte territoriene. Snarere enn å beskytte Israels sikkerhet, dreier det seg om å kontrollere stadig mer av det palestinske området, sier israelske Avihai Stollar fra veteranorganisasjonen Breaking the Silence.
I store deler av Palestina er lokalbefolkningens tilgang til vann, varer og skolegang fullstendig kontrollert av okkupasjonsmakten. Palestinerne fordrives gradvis, fordi okkupanten ønsker å skape et Israel «fra elva til havet».
Gaza tok imot 200 000 palestinske flyktninger fordrevet av Israel i 1948. Under elendige levekår vokste det her fram en politisk bevissthet og motstandsvilje, som Israel i over 60 år har prøvd å kvele med ekstrem brutalitet.
Myndighetene i Bagdad har mistet grepet om det nordlige Irak. Og de irakiske kurderne har sett sitt snitt til å sikre seg Kirkuk, som de ser på som sin historiske hovedstad.