Med Abkhazian Virtual Archives giver Anna Dziapshipa et sjældent indblik i livet i Abkhasien før Sovjetunionen brød sammen. Hun håber at initiativet kan være med til at skabe forsoning mellem georgiere og abkhasere.
I Michael Moores dokumentarfilmer blir Canada ofte fremstilt som et trygt og demokratisk idealsamfunn. Andre mener USAs nabo i nord er i ferd med å bli en politistat.
I Teherans vakre gater, tilstoppet av apokalyptiske trafikkorker, kan man ikke se noen redsel for et eventuelt militært angrep fra USA, som nå er tilstede både i Afghanistan og i Irak – på dørstokken til Iran. Ingen uro på flyplassene, der sikkerhetstiltakene virker bemerkelsesverdig avslappede sammenlignet med omstendelige prosedyrer på flyplasser i Europa og i USA. Lokale medier forsøker heller ikke å helle bensin på bålet, de bruker spaltene på andre saker: president Khatamis reise i Afrika, rettssaken mot Charles Graner, «torturisten fra Abu Ghraib», og valget i Irak.Men bak den tilsynelatende roen ligger engstelsen på lur. Iransk presse nølte ikke med å gjengi Seymour Hershs artikkel «The Coming Wars» i sin helhet.1 Her hevder Hersh at etter Irak vil «krigen mot terrorisme» fortsette med et angrep mot Iran. Etter råd fra «den sivile ledelsen i Pentagon» (herrene Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz og Douglas Feith) skal George W. Bush ha gitt klarsignal for hemmelige operasjoner i Iran. Ved hjelp av israelsk og pakistansk etterretning skal amerikanske kommandogrupper siden juli i fjor ha jaktet på informasjon om over 30 aktuelle mål knyttet til det iranske atomprogrammet, samt kjemiske programmer og rakettprogrammer. Om ikke lenge vil presisjonsangrep fra amerikanske spesialstyrker kunne sikte seg inn mot disse målene.Pentagon dementerte ikke opplysningene Seymour Hersh kom med. Og da president Bush ble spurt av tv-kanalen NBC om han avviste en militæraksjon mot Iran, svarte han slik: «Jeg håper vi kan løse dette på diplomatisk vis. Men jeg utelukker ingenting.» De vi snakker med i Teheran holder hodet kaldt, enten de er offisielle representanter eller regimekritikere. En av dem, professor Mahmood Kashani, moderat opposisjonell, sier: «Nå har USA hatt Iran i sikte i 25 år. I 1995 erklærte Washington handelsboikott mot Iran, som siden ble forsterket av Amato-loven.2 Deretter har Bush innlemmet oss i ‘ondskapens akse’ og den nye utenriksministeren Condoleezza Rice har nylig beskrevet Iran som en av ‘tyranniets forposter’ i verden. Vi er vant til fiendtlighet fra den kanten. Atomspørsmålet er bare en ny unnskyldning.» Den iranske forsvarsministeren Ali Shankhani har vært mer kontant i sine uttalelser: «Vi kan i dag hevde at vi har så stort styrkenivå at ingen land har interesse av å angripe oss. Ingen av våre motstandere vet nøyaktig hvor stor vår militære kapasitet er, og heller ikke vår evne til å iverksette helt nye strategier. Vi har i løpet av kort tid produsert utstyr som gir oss stor avskrekkingsevne.»3Iran har hele tiden hevdet at landets atomprogram kun er sivilt og holder seg innenfor rammene av ikke-spredningsavtalen for atomvåpen, som Iran har underskrevet.4 I november i fjor gikk Iran med på å stanse sine forsøk med anriking av uran etter forhandlinger med Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Disse tre stormaktene sto denne gangen sammen om et felles diplomatisk initiativ for å få Iran til å gå bort fra enhver ambisjon om militær atomkapasitet, og dermed forhindre en opptrapping lik den som i mars 2003 førte til invasjonen av Irak.5Men Israel er overbevist om at det iranske atomprogrammet snart vil ha nådd et nivå der det ikke er noen vei tilbake. «Hvis ingenting gjøres, kan Iran produsere anriket uran i løpet av seks måneder, slik at de vil kunne produsere sin første atombombe innen 2008,» hevdet general Aharon Zeevi, sjef for Israels militære etterretningstjeneste, 12. januar. Han understreket til og med at
Globalt demokrati må være å sette FN i stand til å beskytte svake og undertrykte – uten å være avhengig av gaver og velvilje fra stormaktene.
Seieren til Viktor Justsjenko i tredje runde av det ukrainske presidentvalget betyr ikke nødvendigvis at landet faller rett i armene på Europa og USA. Justsjenko har blikket rettet vestover, men har ikke råd til å miste Putins Russland av syne.
Denne måneden setter det kinesiske kommunistpartiet i gang en kampanje for å gjenreise regimets sosialistiske image. Men historien om «kinesisk kommunisme» er fremfor alt historien om en form for revolusjonær nasjonalisme.
Bare en times kjøring fra Gaza ligger den moderne israelske byen Tel Aviv. Like ved ligger Jaffa, «de triste appelsinenes by». De to byene er offisielt én
We want Freedom. A Life in the Black Panther Party, av Mumia Abu-Jamal, med forord av Kathleen Cleaver
South End Press, Cambridge, Massachusetts, 2004, 292 s.
Hvad har Vietnam-krigen og den nuværende krig mod terror at gøre med hinanden? Umiddelbart tilhører krigene to forskellige perioder i amerikansk udenrigspolitik, men i dette interview trækker professor Cathy Caruth, en af den moderne traumeteoris mest fremtrædende tænkere, nye linier mellem Vietnam-krigen og krigen mod terror.
Grønland har aldrig blot været en geografisk erkendelse. Som en del af et større magtpolitisk spil, er Grønland også i dag et af Danmarks bedre spillekort. Det ses, når den amerikanske udenrigsminister Colin Powell–ud af en luft der svirrer med myg og helikoptere–materialiserer sig i en sydgrønlandsk fåreholderbygd.
31. oktober valgte Uruguay en president fra venstresiden, etter 170 år med borgerlig topartistyre. Samtidig bestemte et flertall på 64,5 prosent i en folkeavstemning å grunnlovsbestemme at vann er offentlig eiendom og ikke skal privatiseres.
Napoleon måtte tape to slag før han skjønte at et dypere historisk skifte var på gang, mens Bush måtte vinne to ganger for at liberalerne skulle forstå at vi er på vei inn i en ny æra, skriver Slavoj Zizek i sin kommentar til det amerikanske presidentvalget.
Det første George W. Bush gjorde etter at han ble gjenvalgt var å gi ordre om angrep på Fallujah. Men det er lite trolig at Fallujah vil fungere som utstillingsvindu for hva myndighetene kan tilby når «terroristene» er borte.
«McDonald’s ønsker å stimulere til en sunn livsstil», heter det på burgergigantens hjemmesider. Kjeden har satset stort på reklamekampanjer som skal gi kjeden et sunnere image. Men frukt og salat kan ikke dekke over MacDonald's sitt bidrag til fedmeepidemien.
I 1902 reiste den selvutnevnte sheriffen Martin Sheffields til Argentina på jakt etter rømlingene Butch Cassidy og Sundance Kid. Han fant dem, men arresterte dem aldri. Vi fulgte Sheffields' fotspor, hundre år etter.
Med selvmordsbombernes indtog i Rusland i år 2000 kom kvinder til at sætte deres særlige præg på terrorismen. Kvinderne, såkaldte sorte enker, hævner sig efter at have mistet mænd, fædre og børn.
Mens nogle gisner om Arafats dødsårsag og andre om fremtidsudsigterne for Arafats efterladte formue, forsøger Eric Rouleau i denne personlige beretning at give et billede af mennesket Yassir Arafat. Frem kommer indtrykket af en sorgløs og idealistisk politiker, der aldrig mistede troen på det forjættede land.
Yasir Arafats død og George W. Bushs gjenvalg har fått flere til å antyde at fredsforhandlingene i Midtøsten vil gjenopptas. Ariel Sharons tilbaketrekningsplan for Gaza har også avfødt positive reaksjoner, men planen handler først og fremst om å sette fredsprosessen på vent.
I juni 2004 utlyste Institusjonen Fritt Ord en produksjonsstøtte på 12 millioner kroner til debattskapende fjernsynsdokumentar. Bente Roalsvig, prosjektleder i Fritt Ord, forteller at de 101 søknadene de mottok hadde stor tematisk spredning. Noen trender pekte seg likevel ut: – Først og fremst fikk vi syv søknader om ungdomsserier, som fokuserte på overgangen mellom barn og voksen, HIV/AIDS-problematikk, moralske dilemmaer knyttet til abort, forbrytelser eller seksuelle overgrep og allmennmenneskelige problemstillinger knyttet til livet, døden og kjærligheten. Mange hadde dessuten barn som omdreiningspunkt: barn i konfliktsoner, hverdagen for en barnesoldat eller situasjonen for innvandrerbarn, forteller Roalsvig. – En tredje tendens var knyttet til økologi, klimaforandring og ressursfordeling. En fjerde tok for seg menneskerettighetsproblematikk i Burma, Sri Lanka, Palestina, Sudan, Nord-Korea og Russland. En femte tendens rettet seg mot Norges rolle som fredsmegler i Midtøsten og på Sri Lanka. Og en sjette ville ta for seg aspekter ved Velstands-Norge, som privatiseringstendenser og økende forbruk. Vi fikk også et par søknader om kamp mot terror samt arbeidsinnvandring fra Øst. – Generelt var det mange som beveget seg i et landskap som både var nasjonalt og internasjonalt. Derimot var det færre som ville ta for seg maktstrukturer i Norge, eller som fokuserte på det eksplisitt norske. Heller ikke norsk asylpolitikk pekte seg ut som et brennbart tema. Kun én av søknadene tok fatt i dette, nemlig Charlotte Røhder Tvedt, som fikk innvilget støtte til Så sannferdig som mulig, en dokumentar fra UDIs asylavdeling. Det var også overraskende at bare to av søknadene tematiserte religionens betydning – hvorav den ene, Gunnar Hall Jensens Å Herregud!, ble innvilget støtte. Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved NTNU og jurymedlem i Fritt Ords konkurranse sier at han var skuffet over at en del av søkerne var forholdsvis populistiske i sine prosjektbeskrivelser:– De forholdt seg i for stor grad til at det var Fritt Ord som stod for konkurransen. Mange av søkerne lot til å være «taktiske», og de obligatoriske sideblikkene til ytringsfrihet og menneskerettigheter opplevdes derfor som en tvangstrøye. En del søknader avspeilet også det selvbiografiske og selvrefleksive, det å bruke seg selv som katalysator. Det er åpenbart at mange er inspirert av Michael Moore. Men det var også en god del som var mer objektive i sin vinkling og som gjorde bruk av en mer tradisjonell «voice of God»-posisjon.Gunnar Hall Jensen skiller seg ut i søkermassen ikke bare i tematikk, men også i det at han ikke er utpreget konfliktorientert. Med utgangspunkt i at spiritualitet er et fundamentalt behov hos mennesket, vil han i samarbeid med den svenske journalisten Sören Wibek prøve å finne en nøkkel inn til en verdensanskuelse han i sin bortskjemte skandinaviske middelklassetilværelse ikke helt klarer å få tak på: – Min opplevelse av Gud er ikke knyttet til å kjøre fly inn i skyskrapere, men til å klippe plenen, sier han til Le Monde diplomatique. – De store verdensreligionene uttrykker seg så likt. Både jødedommen, kristendommen og islam snakker om grenseløs kjærlighet, om å føle seg i ett med verden. Men hvordan kan man innenfor dette kjærlighetsbudskapet utføre terrorhandlinger? Jeg forstår ikke den religiøse erfaringen Hamas eller Muslimsk brorskap baserer sine aksjoner på. Kanskje er det slik at når man mister kontakten med Gud, begynner man å insistere? Eller omvendt, at man må ha en genuin opplevelse av Gud for å kunne være grusom? At man må koble seg
Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.
Her følger en oppsummering av årets presidentvalgkamp i en av svingstatene i USA, Vest-Virginia. Denne fattige delstaten har tradisjonelt vært en bastion for demokratene, men for fire år siden fikk George W. Bush flest stemmer her. Det kan han få denne gangen også.
Krigen i Irak har vært et gigantisk eksperiment med bruk av private selskaper i krigføring og militære støttefunksjoner. Private aktører har kostet dyrt og bidratt til økt ustabilitet, men utgjør en sentral del av krigsmaskineriet.
USA påtvinger idag indrejsende med visum til at lade sig registrere i et kartotek og efterlade digitale fingeraftryk. Denne ekstreme form for statskontrol varsler en ny global, biopolitisk tilstand.
Uansett utfall vil vinneren av det amerikanske presidentvalget være en dollarmillionær med bakgrunn fra Yale-universitetet og livstidsmedlemskap i den eksklusive eliteklubben Scull and Bones Society.
