Politikk – Side 37

Hva vil vi med skolen? Debatten om skolegangens innhold og formål har rast kontinuerlig i verdens postindustrielle land de siste tretti årene, som et svar på det feilaktige spørsmålet ’hva skal vi leve av?’ kombinert med en årlig krisemaksimering hver gang Pisa-resultatene kommer strømmende inn fra OECD og hvert land oppdager at deres barn og unge ikke ligger på topp i alle fag og ferdigheter. Den ene reformen har avløst den andre ikke bare i Norge, men også over hele Europa og i USA. Samtidig som diverse liberalister aldri lar anledningen gå fra seg til å hakke på enhetsskolen, på staten som gjør alle like middelmådige og dermed undertrykker de flinke. Ingenting synes å hjelpe. Som den tidligere amerikanske viseutdanningsministeren Diane Ravitch forteller (se artikkel s. 24—25), har privatskolereformen hun var med på å innføre med såkalte charter-schools i USA, mislykkes kraftig. Elevene har blitt flinkere på de nasjonale testene, men ikke på så mange andre ting. Skolereformene, hvor gode de enn er, kjemper en fortapt kamp alene. SOM GYMNASLÆRER Pedersen bemerker, skjedde det noe en eller annen gang på begynnelsen av 1980-tallet. «Hvis jeg overvant det ubehagelige synet av å se unge mennesker sitte i sine blazere og få nervøse rykninger i øynene av kunnskap, innsikt, etc. etc., og fortsatte av pur ondskap, så var det alltid en av mine såkalte elever som fikk stansa meg, ved å rekke ei hand rett opp i været, og spørre, dvelende, langsomt, ironisk: Er dette pensum?» Debattiveren og (den ideologiske) kunnskapstørsten til «AKP-generasjonen», ble avløst av uinteresserte elever som ikke så noen verdi i kunnskapens innhold. På overflaten en ironisk overgang fra «totalitær» kultur med kritisk blikk, til en «demokratisk» tømming av kunnskapens relevans. Begrepet kunnskapssamfunn har blitt brukt så mye de siste tiårene at det ikke lenger er en klisjé engang. Men begrepet er utvilsomt presist, ikke i den forstand at samfunnet er spesielt kunnskapsrikt eller nødvendigvis produserer og sprer store mengder ny kunnskap, snarere at det er kunnskapsselgende. Kunnskapssamfunnet innebærer, som kjent, at kunnskap er blitt en vare, altså en form for en innpakking av et hvilket som helst innhold. Og som med alle varer finnes det to måter å profittere på den: enten ved stort volum eller ved å gjøre den kunstig knapp (patenter, copyright, osv). Problemet for skolen som institusjonen, er at den stadig tvinges inn en logikk om at den kun skal sørge for kunnskap i disse variantene av varen. Som Nico Hirtt påpeker (se artikkel s. 26–27), er dette tydeligvis EU-kommisjonens syn. Skolens oppgave er å sørge for en stor mengde «ikke-kvalifiserende» basiskompetanser, som de ufaglærte delene av næringslivet etterspør. Som OECD skriver: «Med disse [kompetansene] har arbeidsgiverne anerkjent nøkkelfaktorene for dynamikk og fleksibilitet. En arbeidsstyrke som har disse kompetansene er i stand til hele tiden å tilpasse seg etterspørselen og produksjonsmidler som er i konstant utvikling.» «Produksjonsmidler i konstant utvikling» er nærmest en selvmotsigelse siden produksjonsmidlene i postindustrielle samfunnene er kognetariatet, de «ikke-kvalifiserte» åndsarbeiderne som utfører store mengder enkelt intellektuelt arbeid til en relativt billig penge. Problemet er selvsagt at det er vanskelig å tjene penger i en verden full av overproduksjon. Så hva skjer når kunnskap blir basert på inntjening? Kunnskapens verdi blir bestemt av dens monetære verdi, snarere enn sannhetsverdi. Altså undergraver vareformen varens innhold, tømmer den for mening. Det kan dermed virke

Den offentlige glemselen er forunderlig effektiv når den møter store utfordringer.

Bibi Aisha var på forsiden av Time Magazine 9. august 2010. Uten ører og neser, lemlestet av afghanske Taliban, påstås det. I Iran ble Sakineh Mo-hammadi-Ashtiani pisket for utroskap, og har også blitt dømt til døden med steining. Hennes ennå intakte ansikt er blitt et symbol på motstanden mot regimet i Teheran. De to kvinneansiktene maner til ettertanke, men om hva? Ikke villskapen til de islamistiske afghanerne: Russerne hadde allerede erfart den i en tid da Vesten med de medieintellektuelles velsignelse bevæpnet fundamentalistene. Fotografiene avslører heller ingenting nytt for oss om regimet til Mahmoud Ahmadinejad: Valgfusket og den brutale undertrykkelsen av opinionen, som blant annet inkluderer henging, er velkjent. SNARERE ENN Å vekke ettertanke, står ikke disse bildene i fare for å fortrenge den ved å knytte et uimotståelig symbol (lemlestelsen som man gjerne skulle ha straffet, henrettelsen man ønsker å avverge) til et hasardiøst strategisk prosjekt (trappe opp krigen i Afghanistan og sanksjonene mot Iran)? Jo mektigere symbolet er, desto mindre trenger man å argumentere for prosjektet, følelsene godtar det refleksjonen ville ha stoppet. For å gi mening til sin lidelsesfortelling om Aisha, valgte Time Magazine følgende tittel: «Dette vil skje hvis vi trekker oss ut av Afghanistan». Et par dager tidligere hadde de 77 000 dokumentene Wikileaks offentliggjorde, vist det moralske, politiske og militære nederlaget i den vestlige krigføringen. Men et sjokkerende bilde krever langt mindre tid enn å lese gjennom flere tusen sider – et bilde uten opplysning. I LANG TID HAR tilhengere av dødsstraff forsvart denne straffen med å dytte foran seg grufulle drap, fortrinnsvis av barn. En rekke tiltak som angriper borgernes frihet, som å kunne komme og å gå uten å bli observert og dokumentert – overvåkningskameraer, systematiske narkotester, strengere fengselsstraffer, kjemisk kastrering av seksualforbrytere – har blitt vedtatt i kjølvannet av et sjokkerende bilde, av en forbrytelse som den de nye tiltakene kanskje kunne ha avverget. Sikkert og visst kan et «symbol» også bidra til rettmessige kamper – tenk bare på Guernica eller Abu Ghraib. Men en impulsiv mobilisering utelukkende på bakgrunn av sjokk kan raskt bli erstattet av motsatte følelser, for lageret av tilgjengelige ofre er uut-tømmelig. VIL LEMLESTELSENE få overhånd «hvis vi forlater Afghanistan»? I alle tilfeller har ikke «vår» tilstedeværelse forhindret at de blir begått … Taliban mangler heller ikke bilder av sivile som har mistet kroppsdeler eller blitt drept av vestlige missiler. En dag vil Time Magazine kanskje trykke et av dem. Vil det havne på forsiden? Hva vil tittelen bli? Oversatt av R.N. En amerikansk journalist som kjente Aisha, har avslørt at det i virkeligheten var hennes stefar som gjorde det, med samtykke fra lederne i landsbyen, for å hevne en «æreskrenkelse». Se Ann Jones, «Afghan Women Have Already Been Abandoned», The Nation, 12. august 2010.

Et ras av avsløringer sjokkerer Frankrike. Politiske ledere pleier støtt og stadig – og i full vennskapelighet – kontakt med næringslivsledere. De sistnevnte finansierer partiene og valgkampene til de førstnevnte. Som takk får de hjertelige skatteletter. Enda mer sjokkerende er det at skattenedgang for høye inntekter (nærmere 100 milliarder euro på ti år) framfor alt har vært til fordel for … de høye inntektene, som siden 2006 har vært beskyttet av et skreddersydd «skatteskjold». Og for å erfare på kroppen hvor vanskelige kår de rike har, engasjerer de styrende (og deres familier) seg i næringslivet snarere enn i fagforeningsarbeid. Bettencourt-skandalen har bare gjort synlig det som allerede er virkeligheten. Sov gravejournalistene, og dydsmenneskene i april i år, da Jacques Chiracs kone Bernadette trådte inn i styret til LVMH, luksuskonsernet som eies av Frankrikes rikeste, Bernard Arnault? På nøyaktig samme tid fikk kona til arbeidsminister Éric Woerth, Florence Woerth, en direktørstilling hos Hermès. Før dette hadde hun tatt seg av formuen til Liliane Bettencourt, Frankrikes nest rikeste, uten at det skapte noe som helst ståhei. Éric Woerth har reagert slik på anklagene om rollesammenblanding: «Jeg er også minister for likestilling, derfor ville det vært feil av meg å bremse karrieren til min kone […] parallelt med min.» Ingen mistenkte ham virkelig for å bremse konas yrkesmessige utvikling, men varsellampene lyste heller ikke for «parallellismen» mellom karrieren til en forvalter av en stor formue som var opptatt av «skatteoptimalisering» på Seychellene, og karrieren til en sosialminister som gjorde seg klar til å amputere pensjonen for de fattige. Alt dette skjedde før «Bettencourt-skandalen». Relasjonene mellom penger og makt var akkurat de samme da som i dag. Men på den tiden var det tydeligvis ikke noe problem. At dette nå har blitt en «skandale» ligger kanskje i de drepende detaljene: en ung og ærgjerrig statssekretær for arbeid (Laurent Wauquiez) benytter anledningen under en offisiell reise til London til å be aksje­meglerne i City om å finansiere minipartiet hans, kalt «Nouvel Oxygène»; en inntektsskatt på mellom én og seks prosent i året i tilfellet med Bettencourt (skatteskjoldet fungerer); en kjendisjournalist som klarte å få til et intervju med L’Oréal-arvingen Bettencour på tv-kanalen TF1, forklarer hvorfor: «Jeg ble kjent med henne og hennes ektemann i et middagsselskap hos felles venner. Siden har vi møttes på forskjellige utstillinger.» For at denne fangarmaffæren skal bli til en «halsbåndprosess» for det nye franske oligarkiet, må den i det minste ende med slutten på svingdøren mellom privat og offentlig, for ikke å glemme «journalisthjemmene» som via ekteskap og vennskap knytter forpliktende relasjoner til pengemakten. Alt maset den siste måneden har derimot ikke tjent til noe, hvis håpet om å rense lufta for eimen av dekadanse i keiserriket bare fører en siamesisk tvilling av Nicholas Sarkozy til presidentpalasset. For eksempel lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn. De rike vil feire seieren til denne næringslivssosialisten på samme måte som de feiret Sarkozys i 2007. Og alt vil begynne på nytt igjen. Oversatt av R.N.

Den enkleste forklaringen er ofte den mest sannsynlige, heter det etter William Ockham og hans barberblad. Det kan virke som 2000-tallets kriger og kriser er motivert av enkle drivkrefter.