Politikk – Side 39

Hvordan kan man unngå å se det komiske i at høyresiden plutselig har falt pladask for sekularitet, feminisme og fritenkning?

Statene reddet bankene uten å kreve noe i gjengjeld. Bankene har kommet til krefter igjen, og vender dem mot statene. De innleder en utpressing av statene som baserer seg på avsløringen av nedrighetene de selv har anbefalt dem. For når den offentlige kreditten minker, øker lånerentene ?

Kampen om ny «kommunisme» innledes nå, med Google i spissen.

Seksti år etter Mao Zedongs erklæring fra 1. oktober 1949 siterte Hu Jintao sin fjerne forgjenger (både tidsmessig og ideologisk): «Kina står i dag oppreist takket være sosialismens framskritt». Gjenreisningen er forbløffende. Det er lenge siden Kina har latt seg ydmyke eller stykke opp av Europa eller Japan. Og enda bedre, deler av befolkningen opplever en velstandsøkning. Men at dette skulle ha noe med sosialisme å gjøre, er en annen sak. Det er så langt fra virkeligheten at man til og med kan si at den kinesiske veksten (9,6 prosent i 2008 og 8,7 prosent i 2009) delvis har erstattet det sviktende amerikanske lokomotivet. Slik bidro Kina til å stable på beina et kapitalistisk system som har opplevd sin verste krise siden 1929. Globaliseringen har blitt såret i Washington, men har frisknet til Shanghai. I RØDERE TIDER handlet ordtaket «vinden fra øst vil feie vekk vinden fra vest» om noe helt annet enn at Kina skulle bli et av verdens største eksportland og et eldorado for de store kjøpesenterkjedene: Franske Carrefour har 156 sentere og britiske Tesco har 72. Den amerikanske giganten Wal-Mart hadde ikke vært like mektig uten den grove utbyttingen av kinesiske arbeidere som gjør at kjeden kan presse ned prisene (og konkurrentene). Hvis verdensutviklingen skal måles etter slike forandringer, har vestlige businessmiljøer lite å frykte. Wall Street Journal fryder seg: «Kina er og blir et ekstremt attraktivt marked for vestlige selskaper som vil vokse. Alle vet at det er disse vekstmarkedene som vil hjelpe verden ut av krisa.» Metallarbeidernes fagforening i USA er betydelig mindre entusiastisk. Den har bedt Washington om å anmelde Kina for dumping. Men det er ikke lenger mulig å redusere «den kinesiske modellen» til en eksportøkonomi drevet av billig arbeidskraft. Landet ønsker å styre sin utvikling i retning sitt indre marked og styrke båndene til andre økonomier i regionen. En handelssone på linje med Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) eller EU blir mer aktuelt. Den vil – slik regelen nesten alltid er – favorisere de mektigste sektorene i det dominerende landet. I år vil Kina antakelig gå forbi det langt mindre befolkede Japan og bli verdens nest største økonomi. Innen 2026 kan Kina til og med bli størst, ifølge den amerikanske banken Goldman Sachs. HVA KOMMER KINA til å bruke makten til? Verken på G20-toppmøtet eller på klimatoppmøtet i København viste landet noen tegn til å ville tale de fattiges eller sør-landenes sak. Kinas utviklingsmodell forfører, men framfor alt dem som ønsker å forene økonomisk vekst, handelsliberalisme og stabilitet med makten til et halvt politisk, halvt industrielt oligarki. «Beijing-konsensusen» får stadig flere tilhengere blant vestlige sjefer. Oversatt av G.E.

Et beklagelig spøkelse hjemsøker Europa. I stadig flere land forsøker stadig større deler av den politiske høyresiden å lage debatt om hva som kjennetegner sin nasjon, sin identitet, med mål om å ekskludere det som faller utenfor. I Danmark har spillet holdt på lenge, med et tiår langt forsøk på definere hva som er «danske verdier», forsøket har helst gått gjennom negasjon, gjennom hva som ikke er forenlig med dem. Sveitserne har gått til valg over om minareter er forenlig med «sveitsiske verdier». Sist ut nå er Frankrike og innvandringsminister Eric Besson som i relativt lang tid forsøkt å dra i gang en debatt om fransk verdier og identitet i forbindelse med forslag om å forby burka. Selv om flere meningsmålinger har vist at franskmenn flest ikke ser på islam som noen trussel mot hva enn de legger i «franske verdier», har ikke regjeringen gitt opp. Justisminister Michele Alliot gikk like før jul ut å sa at menn som lot kona si gå i burka burde fratas statsborgerskap, fordi de «ikke synes å dele våre verdier». I en ny etappe i verdibegrepets tragikomiske historie, verves dette opprinnelig relativistiske begrepet i den såkalte «kulturkampens» frontalangrep mot det som relativt arbitrært kalles «relativisme». Det begrepet Nietzche engang konstruerte som et kritisk begrep – definert av spørsmålet hvilken verdi en verdi har (hva som gir sannhet, Gud, osv. verdi) – er igjen blitt kamparena for en urovekkende velkjent vilje til homogenisering. TENDENSEN TIL å ville kvalifisere statsborgerskap bygger på en skummel logikk fra første halvdel av forrige århundre, da europeiske stater i hopetall forlot ideen om at statsborgerskap er en ukrenkelig rett, til fordel for en tanke om at statsborgerskap er noe man må gjøre seg fortjent til, noe man må leve opp til. Altså at man inndeler mennesker i forskjellige kategorier og fordeler politiske rettigheter tilsvarende. I stedet for universalitet, likhet for loven, manifesterer det seg nå stadig flere krefter som vil fordele rettigheter ut fra ekstrajuridiske forestillinger om forskjellige menneskers nærhet til visse «verdier». Hva som gir disse «verdiene» en bestemt verdi er uklart, eller hvorfor disse verdiene er bedre enn andre, synes ikke å begrunnes ut fra en nasjonal kultur eller «opprinnelse» som verdienes verdi. For snart hundre år siden innledet Frankrike ballet i 1915 med å vedta en lov som gjorde det mulig å frata statsborgerskapet til borgere med «fiendtlig» opprinnelse. Sju år seinere fulgte Belgia opp og åpnet for å ta tilbake statsborgerskapet til som var innvilget til borgere som hadde begått «antinasjonale» handlinger under første verdenskrig. I 1926 tok fascist-Italia opp stafettpinen og vedtok en lov som tillot å frata statsborgerskapet til borgere som var «ikke var verdig italiensk statsborgerskap». Med nazi-Tysklands Nürnberg-lover i 1935 ble logikken til det ekstreme ved å gjøre statsborgerskap noe man måte vise seg verdig til og som til enhver tid kunne bli fratatt.1 I OVER TJUE har det blitt hevdet at nasjonalstaten er i ferd med å visne hen, men i de samme årene har også nasjonal identitet og nasjonale verdier (se vår artikkel om den politiske instrumentaliseringen av «nasjonal identitet» i Elfenbenskysten og Usbekistan på s. 8) fått et enormt oppsving og radikalt endret det politiske landskapet. Det er lett å forklare nasjonalismen som nasjonalstatens dødsralling og reaksjonær frykt for globaliseringens endringer. Samtidig var det forrige århundrets modernistiske nasjonalisme ikke