Privat eller statlig krypto?
Alle valutaer er sårbare for politiske spenninger. I en tid med økende konfliktnivå mellom USA og Kina kan digitale valutaer splitte verden i to mellom uregulert privat pengeutstedelse og statlig kontroll.
Lærdommen fra Vietnam
David Petraeus ble sendt til Irak for å lede USAs og de alliertes styrker. Han er kjent for sin lærebok om opprørsbekjempelse i Vietnam. Finnes det en likhet mellom USAs posisjon i Irak og landets situasjon i Vietnam for 35 år siden?
Det nye offentlige rommet
Det tradisjonelle skillet mellom det offentlige og det private ser ut til å være utdatert. I dag omgjøres offentlige rom til kjøpesentre og gated communities. I privatiserte rom bestemmer innehaveren over tilgjengeligheten og kan stenge ute uteligger og andre befolkningsgrupper. Byen er samtidig et tett rom av data, der det foregår en kontinuerlig utveksling av data gjennom radiobølger, blåtann eller andre trådløse teknologier.
Inn bak egne kulisser
På mange måter kan det være vanskeligere å tenke uavhengig og kritisk, å gå mot strømmen i dagens demokratiske Norge enn det var i Polen før 1989.
Iran i norsk presse
Informasjonskrigen rundt sannheten om Irans atomprogram raser. Enn så lenge bruker USA, Israel og Iran retorikk som våpen–og pressen spiller en sentral rolle som formidler. Hvordan fremstilles i Iran og iranere i norske medier? Er norsk presse et talerør for amerikanske eller «vestlige» interesser? Og hvordan føler iranere bosatt i Norge seg representert av og fremstilt i den norske pressen? Norske journalisters manglende kunnskaper fører til et forenkelt og noen ganger direkte feilaktig bilde, fastslår flere Iran-eksperter Le Monde diplomatique har snakket med. Per i dag finnes ingen beviser for et iransk atomvåpenprogram. Likevel omtaler en rekke norske riksdekkende aviser og lokalaviser Irans atomprogram som et atomvåpenprogram. Det norske samfunnet er farget av det bildet mediene gir av Iran.
Permanent unntakstilstand
I dagens marked finner vi en lang rekke produkter som er blottet for sitt ondartede element: kaffe uten koffein, krem uten fett, øl uten alkohol? Hva med virtuell sex som sex uten sex, Colin Powell-doktrinen om krig uten ofre (på vår side, naturligvis) som krig uten krig. Eller vår tids nye forståelse av politikk som kunsten å utøve ekspertforvaltning som politikk uten politikk. Friedrich Nietzsche fornemmet at den vestlige sivilisasjonen var i ferd med å bevege seg i retning av «Det siste menneske»–et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Vi i Vesten er omsluttet av våre små daglige gleder, mens radikale muslimer er villige til å sette alt på spill i sin nihilistiske kamp, inntil det selvutslettende. Motsatt er Vestens liberale krigere så oppsatt på å bekjempe anti-demokratisk fundamentalisme, at de ender med å avvise friheten og demokratiet selv. Filmen Menneskenes barn går direkte inn i dette temaet.
Talkshow som politisk arena
Norsk offentlighet har opplevd en rystelse. Valla-saken gir grunn til å rette søkelyset mot rollen mediene inntok i dramaet. Blant annet til å konstatere at Fredrik Skavlans halvintellektuelle talkshow står igjen på slagmarken som en ny sentral arena for nyheter og politisk debatt. Et fjær i hatten til showets koselig lumske vert. Han klarte å gjøre seg uunnværlig i den store nyhetssulten. Hvordan kunne det skje? Da hemmeligheten om mobbing i Norges største og mektigste arbeidstakerorganisasjon (LO) eksploderte over hodene på oss, ville man trodd at pressens politiske redaktører i ren ryggmargsrefleks ville kaste seg over skandalen. Hadde vi grunn til å tro noe annet? Allerede i startsskuddet kom tvilen. Ingunn Yssen, en sterk Ap-kvinne med lang ledererfaring og innsikt i maktens irrganger, velger å si opp LO-jobben gjennom pressen. Oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er mer: Hun går verken til NRK eller Aftenposten, Dagsavisen eller Dagbladet. Hun går til VG. Yssens valg sier trolig like mye om situasjonen i mediene, kan hende om redaktørenes uformelle bindinger til makten, enn om hennes påståtte ønske om billig hevn. Hevnen hadde vært like søt uansett hvem som offentliggjorde saken. Ingen kan regne med at Yssen vil uttale seg om dette før hun blir pensjonist. Hun virker troverdig når hun sier at hun ikke ønsker å gi ammunisjon til politiske motstandere. Hun er heller ikke tjent med å terge de innflytelsesrike redaktørene. For spørsmålet er: Hadde hun en sjanse til å få offentliggjort oppsigelsesbrevet hos andre? Så kom debattene i tv og radio. Politiske kommentatorer innhentes til NRK fra Bergen, Stavanger og Trondheim. De store Oslo-avisene glimrer stort sett med sitt fravær. Bortsett fra VGs Olav Versto, som hadde satt den svimlende nyhetskarusellen i gang. Et sentralt navn i NRKs debattprogrammer sier seg hjertens enig i at de politiske redaktørene skulle vært mer på banen. Vi spør om NRK forsøkte å invitere dem. Kanskje de sa nei? – Nei, vi forsøkte det ikke, er svaret vi får. Se det… Den tradisjonelle vaktbikkjerollen overfor makten virket eter alt å dømme mindre attraktiv denne gang. Kanskje skulle Arbeiderpartiet og LO skånes for offentlig «skittentøyvask». Kanskje hadde redaktørene et problem med å skille mellom hva som er en «intern personalsak», en karakterkamp mellom to kvinner (!) og en samfunnspolitisk sak av viktige dimensjoner. Muligens sto de klare med Var varsom plakaten i hånden for å beskytte Valla, unnskyld Yssen, eller var det Valla likevel, mot egne uttalelser. Klassekampen var seg selv tro og forsvarte Valla åpent. Høyresiden måtte slutte med «politisk hets». Avisen tør si sin mening høyt og klart, og er i så henseende et hederlig unntak i denne sammenheng. Saken er politisk. Det vet alle. Også de som offentlig hevder det motsatte og avslører sådan systemets kollektive forsvarsmekanismer under en politisk krise. ALLE VET OGSÅ at mobbing er galt, ikke bare ulovlig. Dobbelt galt dersom det er arbeidslederen som mobber. En absolutt skandale når det skjer innen en sosialdemokratisk maktstruktur. Verre, om mulig, når den rammer en sårbar person – en gravid eller en sykmeldt. Mobbing av slike dimensjoner er dessuten en nasjonal skam, fordi vår kultur har likhet, konfliktmegling og fredelig dialog som sitt store ideal. Det kunne rett og slett ikke bli verre. Det var i Skavlans Først og Sist vi fikk vite det viktige. Han ble først utpekt som Vallas
Tilbake til Keynes og ITO?
Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon skar seg til slutt. I Europa er mange nå stemt for at man går tilbake til proteksjonisme på nasjonalt eller lokalt plan. Men hvorfor ikke tilpasse John Maynard Keynes opprinnelige idé om en Internasjonal handelsorganisasjon, som hadde full sysselsetting og sosiale framskritt blant sine mål, til vår tid?
Energifellen
Mens Norge planlegger forurensende gasskraftverk og oljeanlegg, går Tyskland foran med satsing på fornybar energi. Det har alltid vært klart at oljen en dag ville bli oppbrukt. Direkte eller indirekte bruk av sol-, vind- og vannkraft, biomasse og bølgekraft gir vår planet hver dag–i form av vind, solvarme, osv–15 000 ganger mer energi enn menneskeheten forbruker. Byr fornybar energi på betydelige politiske og økonomiske fordeler. Urealistisk? Hvis utviklingen fortsetter i samme fart, vil elektrisitet fra atomkraft og fossilt brensel være fullstendig erstattet om omtrent 40 år. Utviklingen av hybridbiler gjør det mulig å erstatte fossilt drivstoff med biodrivstoff og elektriske motorer med ny batteriteknologi. I Norge har man én stasjon for biodrivstoff, i Sverige nærmere 50.
Det katolske ritualet
Har Benedikt XVI gravd opp stridsøksen i kampen om ritualene innen Den katolske kirke? Han vedtok å gjeninnføre den gamle liturgien. Paven garanterer Den katolske kirkes samhold–det inngår dermed i hans funksjon å føre bortkomne får tilbake i folden. Etter Benedikt XVIs oppfatning kunne ikke messe forrettet på latin være noe grunnlag til splid. Det interreligiøse toppmøtet for fred ble fordømt av tradisjonens vaktbikkjer, som bruker tradisjonen som sitt viktigste våpen i kampen mot sekularisering.
Uten politisk interesse for Norge?
Filmfondets dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkile og Fritt Ords filmansvarlige Bente Roalsvig, er begge, men hver for seg, forundret og lettere fortvilet over filmskapernes manglende interesse for eget land.
En allianse mellom sivilisasjoner
Migrasjon, integrasjon og teknologi har brakt ulike raser, kulturer og etniske grupper nærmere hverandre ved å bryte ned gamle stengsler og skape nye virkeligheter. På samme måte er det mange i Vesten som fordømmer islam som en ekstremismens og voldens religion, på tross av en historie med samkvem der handel, samarbeid og kulturell utveksling har spilt minst like stor rolle som konflikter.
En annenrangs journalistikk
I dag har pressens bedriftslederne blitt hypnotisert av «gratisavisene», internett og mulighetene innen mobilteknologi–og reorganisert mediegruppene etter en ide om «flermedialitet» for å tiltrekke seg reklameinntekter. Stadig flere franske aviser sier opp redaksjonelle medarbeidere. Og journalistene svarer med streik.
Antiglobalisering og anti-amerikanisme
Norske Stephen J. Walton har nettopp kommet med en bok om «Amerikanisering og modernitetens intellektuelle». Her gjennomgås en lang tradisjon av anti-amerikanisme – om hvorfor så mange hater USA. Selv har jeg hatt stor glede av et par år i USA. For ved Universitetet i Oslo rundt 1990 var filosofi-undervisningen av kjente eksistensialistiske filosofer som Søren Kierkegaard og Martin Heidegger alt for kristen her hjemme. Kristne Egil A. Wyller foreleste sin versjon av Kierkegaard, og russisk-ortodokse Torstein Tollefsen sin versjon av Heidegger.1 Jeg dro derfor til Berkeley-universitetet i California, hvor Heidegger ble undervist i en sekulær pragmatisk tradisjon, samt sett i lys av franske Michel Foucault.2 Kierkegaard ble faktisk undervist av en psykologiprofessor. Også et halvår i New York ved Hannah Arendts gamle universitet, New School for Social Research, ga inntrykk av en stor åpenhet for europeisk filosofi. Eksempelvis underviste en advokat i filosofi ved oppfinnsomt å sette den vestlige sivilisasjon på «anklagebenken» – Nietzsche som aktor ville revolusjonere sivilisasjonen, på den annen side Freud som bare foreskrev reformer. Fransk filosofi var velkommen – en uke hadde vi også små seminarer med nå avdøde Jacques Derrida. Det var også i New York jeg en dag plutselig sto med en bunke bøker av Jean Baudrillard i hånden. Kommentaren du her leser dreier seg altså om anti-amerikanisme – og spesielt fra franske intellektuelle. Waltons nevnte bok med hovedtittel Den teksta versjonen er allerede omtalt i Norge. Ifølge Morgenbladets Hermann Willis, er Walton helt på jordet: «her er det skjelling og smelling fra første stund Men på jordet er vel heller Willis: Han mener tydeligvis at Walton heller burde ha skrevet et detaljstudie om Amerika – å forstå at det «spesielle kristenlivet er noe av hjerteblodet i USA», eller viktigheten av den amerikanske familien. Det er noe hjelpeløst villet over Willis, som stort sett hopper bukk over 470 sider fulle av referanser til en 18 siders (!) litteraturliste – for så å latterliggjøre enkeltutdrag. Han fikk tydeligvis ikke med seg Waltons intensjon om å vise Europas amerikaniserte «diskurs». Willis tydelige teoriforakt og anti-intellektualisme i Morgenbladet, har sin motsetning i Klassekampens faste kritiker Tom Egil Hverven: Han omtaler boken som «en av de beste, viktigste og mest velskrevne bøkene jeg har lest på lenge.»3 Skjedde det noe etter at litteraturredaktør Bendik Wold i fjor flyttet over fra Morgenbladet til Klassekampen? Amerikanisering: Walton prosjekt er å beskrive den «fortelling som intellektuelle forteller hverandre og samfunnet om hvordan den kulturen de lever i, forandrer seg. Det er en fortelling som begynner med moderniteten […]».4Eksempelvis via det ubehaget franske intellektuelle kjenner ved USA gjennom et par hundre år, som Charles Baudelaire på 1800-tallet, Georges Duhamel i mellomkrigstiden, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i etterkrigstiden, og Jean Baudrillard i nyere tid. Franske Baudelaires estetiske avsky for Amerika på midten av 1800-tallet, dreide seg om den moderne sivilisasjon som underkaster mennesket materien og «mekanikken som kommer til å amerikanisere oss.»5 Baudelaire betraktes som den åndelige stamfaren til reaksjonær maskinskepsis i mellomkrigstiden. Noe mer organisk er Georges Duhamels to metaforer for det spesifikt amerikanske: «maurtuen» og «slaktehuset». Som også Tocqueville påpekte langt tidligere, er individet i USA utslettet, standardisert – slik man også husker det fra den underjordiske maskinverden i Fritz Langs film Metropolis (1926). Duhamel beskriver med avsky slakterhusene i Chicago: «Blodet sprutet fram, og rant i en
Atomstrid skygger for menneskerettigheter
Den iranske fredsprisvinneren og menneskerettighetsforkjemperen Shirin Ebadi mener vestlige mediers ensidige fokusering på atomstrid og Vestens egen sikkerhet gjør at verden glemmer menneskerettighetsbruddene i Iran.–Dette gjelder også norske medier, sier den iranske sosiologen Sharam Alghasi til Le Monde diplomatique. Bare én av syv Iran-saker i norsk presse de tre siste månedene i 2006 handlet om menneskerettigheter eller sosiale forhold, mens hver annen sak handlet om atomstriden.
Det somaliske problemet
Bushadministrasjonen anklager de somaliske islamistene for å skjule to terrorister.
Opportunistiske tenketanker
Fra 2000–2003 pøste ExxonMobil åtte millioner dollar inn i et førtitalls tenketanker for å tilbakevise hypotesen om global oppvarming. Så hvordan skiller deres «forskning» seg fra simpel lobbyvirksomhet?
Evig krig for evig fred
I dag har rundt fire millioner mennesker, hovedsakelig sivile, mistet livet i ikke-konvensjonelle kriminelle kriger–finansiert gjennom smugling av diamanter, narkotika eller våpen. Nå nærmer USAs tap i Irak seg samme antall ofre som ved angrepene 11. September. Men Washington har en evne til å fortsette «å lide nederlag med suksess». Sannheten er at etter fem år, fem konflikter og fem milliarder dollar har Washingtons globale og «assymetriske» krig mot terrorisme styrket de fundamentalistiske fiendene og svekket de «moderate» kreftene. Også med konfliktene i Somalia forsterket de destabiliseringen av hele Afrikas horn. Derimot er EU et regionalt og fredelig prosjekt som privilegerer diplomatiske og kosmopolitiske løsninger.
Når intensjonen blir en forbrytelse
Loven Terrorism Bill 2006 styrker betraktelig den britiske regjeringens mulighet til å kriminalisere–ikke bare enhver politisk handling, men også ethvert opposisjonelt utsagn eller enhver støtte til motstandshandlinger eller nasjonale frigjøringskriger. I praksis gir den nye loven regjeringen muligheten til å forby enhver politisk organisasjon, fengsle eller deportere enhver person som uttrykker, har uttrykt eller vil komme til å uttrykke en politisk mening som skiller seg fra regjeringens synspunkter på voldelige konflikter over hele verden. Loven fortrenger selve essensen i det politiske.
Barelwi-, deobandi-, og tablighmuslimer?
Storbritannia har 2,5 millioner muslimer, omtrent 3 prosent av befolkningen. Noen bosatte seg som sjømenn fra og med det 18. århundret, men den store innvandringen startet på slutten av 50-tallet. To tredjedeler av muslimene har asiatisk opprinnelse – indere, pakistanere (660 000, flesteparten kommer fra rurale strøk) og bangladeshere. Den siste tredjedelen består av irakere, nigerianere, iranere, algeriere, somaliere, bosniere og kosovoalbanere. Den største ansamlingen av muslimer bor i London-regionen, omtrent 750 000 personer. De lever i blandede bydeler og snakker mer enn femti språk. I tillegg til dette etniske mangfoldet finnes et mangfold av religiøse retninger, selv om det store flertallet er sunnimuslimer. To sunnimuslimske grupper dominerer landskapet. Barelwi er den største gruppen og inkluderer flesteparten av pakistanerne. Gruppen er den minst organiserte og mest splittede. De danner en allianse med sufi-grupper og har tatt navnet fra en skriftlærd muslim fra den indiske byen Bareilly. De representeres framfor alt av Forumet for britiske muslimer. Den andre gruppen er deobandi som er oppkalt etter et seminar i den indiske byen Deoband nordøst for Dehli. Gruppen er mindre, men har mer innflytelse enn barelwi. Deobandimuslimene er strengt religiøse og sosialt konservative. Deres moskeer og seminarer utdanner flesteparten av imamene som er født i Storbritannia. Noen undergrener på det indiske subkontinentet har knyttet seg til internasjonal jihad. De støttes vanligvis av Storbritannias muslimske råd. I tillegg finnes den en stor forkynnerorganisasjon, Jamaat al-Tabligh, som har sitt europeiske hovedkvarter i Dewsbury i Yorkshire. Organisasjonen er apolitisk, men dens svake strukturer gjør visse medlemmer sårbare for infiltrasjon av Al-Qaida. Bevegelsen organiserer muslimer, særlig deobandimuslimer, som forkynner i kortere eller lengre perioder. DET ER TIL TIDER vanskelig å orientere seg i de forskjellige strømningene og politiske organisasjonene. De sunnisalafistiske strømningene forkynner ofte en tilbakevending til røttene, til profeten Muhammed. De har særlig innflytelse på imamene som er utdannet ved Universitetet i Medina. Deres ideologi og styrke er diffus og de bidrar til «gjen-islameringen» («born-again»). Salafismen er en nokså vag bevegelse med tre retninger: reformistene, tradisjonalistene og jihadistene. Jihadistenes forankring i Storbritannia har gjort landet til et tilfluktssted for Al-Qaida-krigere som har blitt jaget fra Afghanistan. Wahhabismen og salafismen sammenblandes ofte.1 De to termene blir feilaktig brukt om hverandre. Salafistene er konservative og anvender ijtihad (anstrengelse for å reflektere over og fortolke tekster), men tror på vitenskap og teknologi. De er sosialt engasjerte og vil islamisere samfunnet. Blant de politiske organisasjonene finner vi Jamaat Islami som ble grunnlagt av Sayyid Maududi i 1941 i Lahore. Organisasjonen er representert i Storbritannia gjennom Islamsk stiftelse og Den islamske misjonen i Storbritannia, som gir den en politisk og intellektuell tyngde. I de ikke-asiatiske befolkningsgruppene har Det muslimske brorskapet en viss innflytelse. Denne organisasjonen ble grunnlagt av Hassan al-Banna i Egypt i 1928 og har en nokså beskjeden oppslutning, hovedsakelig blant arabere. Den blir ofte oppfattet som «lillebroren» til Jamaat Islami, som den skilte seg fra i 1997 med opprettelsen av Muslim Association of Britain (MAB). Med sin deltakelse i kampen mot krigen i Irak i Stop The War Coalition, økte organisasjonen sin innflytelse blant unge briter med asiatisk opprinnelse. Hizb ut-Tahrir Britain (HT) sier i sin påkostede presentasjonsbrosjyre at organisasjonen «ble opprettet i 1953 og er et ikke-voldelig islamsk politisk parti.» Som følge av at HT siden slutten av 2005 har blitt truet med forbud, har organisasjonen moderert sine
Muslimer på hjernen
Finnes det skjult rasisme i norske medier? Bidrar mediene til en unødig polarisering? Det er alltid spørsmål om muslimer. Vi har muslimer på hjernen. De er blitt den viktigste dimensjon i en hvilken som helst debatt.
Informasjonsmangfoldet trues
Papirpressens krise gjør avisenes økonomi sårbare. Dette skyldes bl.a. at internett forandring av kulturell praksis også rammer det øvrige mediefeltet.
Spillet mellom EU og Russland
Samarbeidet mellom EU og Russland ble i 1994, men EU hjemsøkes nå av frykten for at Putin skal splitte unionen. For russerne er EU en økonomisk gigant, men politisk dverg. For EU er Russland en regional stormakt som fortsetter å se på seg selv som en global supermakt.
Slik kveler du motstanderen
RETTFERDIGHET? De mektigste velger å tyne sin motstander så lenge, at den undertrykte til slutt skriker opp og slår tilbake. Da har de henne–«terroristen».
Den digitale makten
Informasjonsmylderet har utvilsomt ført til en endring i måten media fungerer på. Profesjonelle journalister lar seg forlede av gale opplysninger på internett. Og mindre utdannede og mindre velstående mennesker har en tendens til å begrense sine bevegelser på internett til kommersielle nettsider som tilhører de store medieaktørene. Ensidig fokus på bloggernes revolusjonerende kraft kan bidra til å overskygge det faktum at multinasjonale sammenslutninger innen massemedia bruker internett for å styrke sin innflytelse og makt. De har utviklet sofistikerte metoder for å kanalisere internettrafikken til deres egne sider.