Politikk– Side 51

Vestlige journalister i aviser og tv-kanaler formidler det fordomsfulle og deformerte bildet av den arabiske verden og Midtøsten: Frykten, mistenksomheten, hjernevaskingen, korrupsjonen og den overlagte ødeleggelsene av menneskelige ressurser, av selvtilliten og av offentligheten. Vokabularet gir inntrykk av at demokratier og politistater nærmest fungerer på samme måte, med et parlament, en president og «valg»… Normalt øker man presset på de palestinske selvstyremyndighetene for at de skal bevise at de «gjør noe for å bekjempe volden», mens man så å si aldri spør den israelske regjeringen om de «gjør nok for å bekjempe okkupasjonen». Man utrykker at Hamas «hater» Israel, mens ingen israelsk leder eller parti noen sinne «hater» palestinerne.

På mange måter kan det være vanskeligere å tenke uavhengig og kritisk, å gå mot strømmen i dagens demokratiske Norge enn det var i Polen før 1989.

Informasjonskrigen rundt sannheten om Irans atomprogram raser. Enn så lenge bruker USA, Israel og Iran retorikk som våpen–og pressen spiller en sentral rolle som formidler. Hvordan fremstilles i Iran og iranere i norske medier? Er norsk presse et talerør for amerikanske eller «vestlige» interesser? Og hvordan føler iranere bosatt i Norge seg representert av og fremstilt i den norske pressen? Norske journalisters manglende kunnskaper fører til et forenkelt og noen ganger direkte feilaktig bilde, fastslår flere Iran-eksperter Le Monde diplomatique har snakket med. Per i dag finnes ingen beviser for et iransk atomvåpenprogram. Likevel omtaler en rekke norske riksdekkende aviser og lokalaviser Irans atomprogram som et atomvåpenprogram. Det norske samfunnet er farget av det bildet mediene gir av Iran.

Norsk offentlighet har opplevd en rystelse. Valla-saken gir grunn til å rette søkelyset mot rollen mediene inntok i dramaet. Blant annet til å konstatere at Fredrik Skavlans halvintellektuelle talkshow står igjen på slagmarken som en ny sentral arena for nyheter og politisk debatt. Et fjær i hatten til showets koselig lumske vert. Han klarte å gjøre seg uunnværlig i den store nyhetssulten. Hvordan kunne det skje? Da hemmeligheten om mobbing i Norges største og mektigste arbeidstakerorganisasjon (LO) eksploderte over hodene på oss, ville man trodd at pressens politiske redaktører i ren ryggmargsrefleks ville kaste seg over skandalen. Hadde vi grunn til å tro noe annet? Allerede i startsskuddet kom tvilen. Ingunn Yssen, en sterk Ap-kvinne med lang ledererfaring og innsikt i maktens irrganger, velger å si opp LO-jobben gjennom pressen. Oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er mer: Hun går verken til NRK eller Aftenposten, Dagsavisen eller Dagbladet. Hun går til VG. Yssens valg sier trolig like mye om situasjonen i mediene, kan hende om redaktørenes uformelle bindinger til makten, enn om hennes påståtte ønske om billig hevn. Hevnen hadde vært like søt uansett hvem som offentliggjorde saken. Ingen kan regne med at Yssen vil uttale seg om dette før hun blir pensjonist. Hun virker troverdig når hun sier at hun ikke ønsker å gi ammunisjon til politiske motstandere. Hun er heller ikke tjent med å terge de innflytelsesrike redaktørene. For spørsmålet er: Hadde hun en sjanse til å få offentliggjort oppsigelsesbrevet hos andre? Så kom debattene i tv og radio. Politiske kommentatorer innhentes til NRK fra Bergen, Stavanger og Trondheim. De store Oslo-avisene glimrer stort sett med sitt fravær. Bortsett fra VGs Olav Versto, som hadde satt den svimlende nyhetskarusellen i gang. Et sentralt navn i NRKs debattprogrammer sier seg hjertens enig i at de politiske redaktørene skulle vært mer på banen. Vi spør om NRK forsøkte å invitere dem. Kanskje de sa nei? – Nei, vi forsøkte det ikke, er svaret vi får. Se det… Den tradisjonelle vaktbikkjerollen overfor makten virket eter alt å dømme mindre attraktiv denne gang. Kanskje skulle Arbeiderpartiet og LO skånes for offentlig «skittentøyvask». Kanskje hadde redaktørene et problem med å skille mellom hva som er en «intern personalsak», en karakterkamp mellom to kvinner (!) og en samfunnspolitisk sak av viktige dimensjoner. Muligens sto de klare med Var varsom plakaten i hånden for å beskytte Valla, unnskyld Yssen, eller var det Valla likevel, mot egne uttalelser. Klassekampen var seg selv tro og forsvarte Valla åpent. Høyresiden måtte slutte med «politisk hets». Avisen tør si sin mening høyt og klart, og er i så henseende et hederlig unntak i denne sammenheng. Saken er politisk. Det vet alle. Også de som offentlig hevder det motsatte og avslører sådan systemets kollektive forsvarsmekanismer under en politisk krise. ALLE VET OGSÅ at mobbing er galt, ikke bare ulovlig. Dobbelt galt dersom det er arbeidslederen som mobber. En absolutt skandale når det skjer innen en sosialdemokratisk maktstruktur. Verre, om mulig, når den rammer en sårbar person – en gravid eller en sykmeldt. Mobbing av slike dimensjoner er dessuten en nasjonal skam, fordi vår kultur har likhet, konfliktmegling og fredelig dialog som sitt store ideal. Det kunne rett og slett ikke bli verre. Det var i Skavlans Først og Sist vi fikk vite det viktige. Han ble først utpekt som Vallas

I dag har pressens bedriftslederne blitt hypnotisert av «gratisavisene», internett og mulighetene innen mobilteknologi–og reorganisert mediegruppene etter en ide om «flermedialitet» for å tiltrekke seg reklameinntekter. Stadig flere franske aviser sier opp redaksjonelle medarbeidere. Og journalistene svarer med streik.