For tretti millioner mennesker er Tsjadsjøen en sjelden vannressurs. Men under press fra landbruk og ørkenspredning er den i ferd med å forsvinne. Innsjøen spiller også en fredsfremmende rolle i en ellers ustabil region, noe som gjør det desto viktigere å revitalisere den, skriver FNs spesialutsending til Sahel, Romano Prodi.
Myndighetene i Bagdad har mistet grepet om det nordlige Irak. Og de irakiske kurderne har sett sitt snitt til å sikre seg Kirkuk, som de ser på som sin historiske hovedstad.
Etter at han fikk æren for å ha stoppet borgerkrigen i Irak, har statsminister Nuri al-Maliki gjort sitt for å så splid mellom de ulike militsene og religiøse gruppene i landet.
Italias statsminister blir hyllet som en superstjerne i mediene etter gode resultater i EU-valget. Men til tross for løfter om radikal forandring, gjør han ikke stort for å fornye italiensk politikk eller redde et døende europeisk sosialdemokrati.
Ekteparet Néstor Kirchner og Cristina Fernández de Kirchner har etter tur styrt Argentina uavbrutt siden 2003. I ti år har den økonomiske veksten vært forbløffende god, men nå har den stoppet opp. Og problemene hoper seg opp for kirchnerismen før valget i 2015.
Hæren hjelper den gamle eliten i Thailand. Mye tyder på at det thailandske monarkiet er i ferd med å bryte sammen. Med statskuppet 22. mai prøver hæren å konsolidere sin egen makt på bekostning av demokratiet og staten før monarkiet faller.
Kartet stemmer ikke lenger med terrenget i Midtøsten. Og statene synes ikke lenger i stand til å håndtere uroen og spenningene i regionen. Vi er nå vitne til den moderne nasjonalstatens fullstendige kollaps i regionen.
New Yorks nye borgermester Bill de Blasio frir til de fattige og har vunnet viktige seire i kampen mot sosiale ulikheter i en av verdens mest ulike byer. Men over seg har han en guvernør og partifelle som ikke er like lett å overtale.
Russland forklart av varmen. Russiske byer varmes opp av en foreldet etterlevning fra Sovjettiden. Verdens største og eldste oppvarmingssystem er kostbart og energisløsende, men en modernisering vil koste Putin dyrt.
Høyrepartier i Latin-Amerika prøver å tilpasse seg venstrebølgen som har sveipet over kontinentet, med å overby venstresidens sosiale politikk. Men det har ikke gitt seg utslag i urnene. I mellomtiden har næringslivet lært seg å samarbeide med venstreregjeringene.
Krigen mellom regjeringshæren og Tamiltigrene på Sri Lanka var over for fem år siden, men sinnet og frustrasjonen øker blant tamilene, som holdes utenfor politisk innflytelse.
Grunnen til at forhandlingene mellom Israel og Palestina brøt sammen og aldri vil lykkes.
Kampanjen for boikott, deinvesteringer og sanksjoner er etter et tiår i ferd med å overbevise mektige økonomiske aktører til å trekke investeringer så lenge Israel nekter palestinerne grunnleggende rettigheter.
José Maria Aznar forsøker å relansere nykonservatismen for å vinne tilbake makten fra sin konservative rival, Mariano Rajoy.
Myk makt eller maktdemonstrasjoner? Russlands forsøk på å bli en sentral internasjonal aktør har møtt veggen i Ukraina. Den improviserte annekteringen av Krim vil få store konsekvenser for et famlende Russland som sliter med å finne balansen mellom de gamle sovjetstatene, Vesten og Østen.
Narendra Modi håper på å bli Indias neste statsminister. Han skryter hemningsløst av sine resultater som delstatsminister i Gujarat. Men her har han framfor alt gjort de rikeste rikere, mens de fattige og kasteløse fremdeles lever i ytterste nød.
Superlativene sitter løst når det snakkes om valget i India. Det er det største valget i verden: 814 millioner velgere skal velge sine representanter, som skal sitte fem år i Underhuset. Antikorrupsjonspartiet Aam Aadmi Party seiler nå opp som en utfordrer til Kongresspartiet og BJP.
India er blitt verdens største avismarked. Men for å tekkes næringsinteresser og nå ut til den engelskspråklige eliten unngår mediene å skrive om fattigdom og sosial ulikhet.
Rwandas militaristiske ideologi. Langt unna søkelyset på minnemarkeringene for folkemordet i 1994, bruker Rwandas regjering en førkolonial krigskult for å holde på makten.
Ytre høyre-partiet Jobbik ser på den muslimske verden som en naturlig alliert.
Saudi-Arabia i stormens øye. Kongedømmet er omringet av urolige naboland, men frykter mest av alt at Iran skal bli tatt inn i varmen.
Teknokrater og finansmarkedet har drevet EU til randen av sammenbrudd med de raskt voksende forskjellene mellom landene og regionene, mellom nord og sør. Skillet mellom sør og nord har nå erstattet skillet mellom øst og vest. Løsningen er ikke å klamre seg til nasjonalstatene, men å etablere et virkelig demokrati, skriver filosofen Etienne Balibar.
Ukraina fra et oligarki til et annet. Den nye ukrainske regjeringen står overfor en katastrofal økonomisk og sosial situasjon. Oligarksystemet som har fått rotfeste de siste tjue årene har skapt fattigdom, bitterhet og frykt. Og ingenting tyder på at framtiden er blitt lysere etter Maidan.
Mens demonstranter protesterte mot TTIP, frihandelsavtalen som for tiden forhandles mellom EU og USA, møttes EUs statsledere i Brussel 19. og 20. desember for å drøfte et nytt instru-ment: kontraktsmessige ordninger mellom EU-kommisjonen og de enkelte medlemslandene. Dette kan bli et av de mektigste våpnene EU-institusjonene noensinne har fått til å rive ned de europeiske velferdsstatene. Selv om instrumentet bare er på diskusjonsstadiet understreker lederen for Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES), Sergej Stanisjev, at man «risikerer at hvert medlemslands sosiale bestemmelser blir utradert, land for land og tiltak for tiltak». I frykt for en eksplosiv vekst i EU-motstand hvis EU får lov til å blande seg inn i statenes indre anliggender og tvinge gjennom strukturreformer, mener liberalernes leder i Europaparlamentet, Guy Verhofstadt, at systemet innevarsler intet mindre enn «EUs død». Inspirert av IMF De kontraktsmessige ordningene går offisielt under navnet Instrument for konvergens og konkurranseevne (IKK) og hviler på et enkelt prinsipp: I bytte mot økonomiske insentiv oppfordres medlemslandene til å signere kontrakter om makroøkonomiske reformer med EU-kommisjonen. Disse kontraktene vil omfatte sosialpolitikk, økonomi og skattepolitikk, uavhengig av EU-institusjonenes myndighetsområde. Gitt EU-kommisjonens aktuelle prioriteringer er det mye som tyder på at «de økonomiske fordeler» vil ha som betingelse fjerning av stillingsvern, kutt i sosialbudsjetter og skatteletter for næringslivet. For tiden krever sosiale, økonomiske og skattepolitiske beslutninger i stor grad enstemmig enighet mellom de 28 regjeringene, noe som er et hinder for strukturreformer. Innblan-dingen fra EU-institusjonene begrenser seg ofte til enkelte ikke-bindende anbefalinger, som sjelden følges opp. I forkant av toppmøtet i desember sa J…rg Asmussen, Tysklands styremed-lem i Den europeiske sentralbanken (ESB): «I fjor ble kun ti prosent av Kommisjonens landspesifikke anbefalinger implementert». For tilhengerne av de kontraktsmessige ord-ningene (hovedsakelig den tyske regjeringen og dens allierte) går ikke strukturreformene fort og langt nok. «Ordningene» synes direkte inspirert av Det internasjonale pengefondets (IMF) betingede lån, som tvang en rekke utviklingsland til å åpne opp økonomiene sine. Den såkalte troikaen (ESB, IMF og EU-kommisjonen) har allerede brukt metoden i «hjelpepakkene» til kriserammede land som Hellas, Kypros og Portugal, som alle er blitt pålagt omfattende privatiseringer. Og snart vil de altså få mulighet til å utvide denne strategiens «goder» til alle EU-land, også der det ikke er noen krise. I en tid vurderte Kommisjonen visstnok også å pålegge alle eurolandene å innføre dette nye instrumentet. Maktmiddel for EU-kommisjonen Men det gjenstår å bli enig om «de økonomiske fordelene» landene skal få i bytte. På toppmøtet i desember klarte ikke de europeiske lederne å bli enige. Kommisjonen foreslo å opprette et fond med bidrag fra medlemslandene eller fra framtidige EU-skatter, spesielt skatten på finanstransaksjoner – å skattlegge finansmarkedene for å liberalisere økonomien, for en idé! Men et internt dokument fra Kommisjonen, som lekket ut like før toppmøtet, viser at de europeiske lederne nå jobber langs et annet spor: lån med fordelaktig rente, det vil si den første solidariseringen av na-sjonal gjeld som de kriserammede landene har krevd helt siden krisen startet. Utstedelse av offentlige EU-lån vil gi de svakeste landene mulighet til å låne til de samme (mindre høye) rentene de mest robuste EU-landene får. Vi ser her makten dette instrumentet gir Kommisjonen. De berørte landene har følgende valg: Enten gjennomføre reformene Kommisjonen krever, eller miste sårt tiltrengte økono-miske ressurser. I øynene til de italienske og spanske lederne, som låner til renter rundt to
