Artikkelen «Prøvekaninene i Sør» i Le Monde diplomatique juni 2007 krever noen kommentarer. Det er riktig at den farmasøytiske industri prøver ut nye legemidler også på befolkningen i de fattige land. I alle år har denne industrien blitt anklaget for ikke å ha tilgodesett de fattige lands behov for nye, effektive legemidler. Man har utelukkende vært opptatt av de store sykdommene i den rike verden, og gjort sitt utviklingsarbeid der. Dette er heldigvis i ferd med å endres. Det er ikke riktig at man utfører «høyrisikoforskning» på en intetanende fattig befolkning. Legemiddelforskning i dag er global og gjennomsyret av retningslinjer, krav og etiske normer, i tillegg til de vitenskaplige kravene. Forskningen den globale, forskningsbaserte industrien utfører i fattige land skiller seg verken metodologisk eller etisk fra forskningen i Vesten. GlaxoSmithKline (GSK), et av verdens ledende farmasiselskap, utfører kliniske legemiddelstudier etter de samme grunnleggende etiske prinsippene overalt i verden.1 De fattige land har et skrikende behov for legemidler, både gamle og nye, enten det er mot infeksjonssykdommer som HIV/AIDS, tuberkulose, eller mot tropesykdommer og andre sykdommer. Det er tre viktige årsaker til at industrien gjør utprøvning også i de fattige land: 1) For det første må legemidler utprøves i den befolkningen der sykdommen finnes. Når industrien nå prøver ut nye legemidler, eller anvendelse av etablerte legemidler, må det gjøres også i de fattige land. En medisin mot tropesykdommen elveblindhet kan ikke gjøres i Gudbrandsdalen, der den ikke er endemisk. Leger uten grenser har eksempelvis etterlyst HIV/AIDS-medisiner i en form som egner seg for barn i det sørlige Afrika. GlaxoSmithKline utfører derfor flere studier med tablettformuleringer for barn i regionen. 2) En annen årsak er at legemidler ikke lenger bare skal brukes av den hvite («rike») befolkningen. Det er et allment vitenskaplig krav at legemidlers virkninger skal kunne dokumenteres på andre befolkningsgrupper enn den hvite. Derfor har Japan i alle år krevd at legemidler også skal være testet på den japanske befolkningen. Også Kina, India og Nigeria krever betydelige studier utført lokalt før et nytt legemiddel godkjennes. Industriens utprøvning i Afrika og Asia har i tankene at også disse landene skal ta del i velferdsutviklingen innenfor helse, og kunne ta i bruk moderne medisin. 3) Strukturelle endringer i verdensøkonomien er en tredje årsak. I det neste tiåret vil «BRIC-økonomien» (Brasil, Russland, India, Kina) vokse betydelig. Da vil det være unaturlig å bruke alle forskningsressursene på en begrenset del av verdens befolkning. Man ser det samme i andre sektorer. Den globale industrien investerer i denne delen av verden ikke bare på grunn av lave kostnader, men som en investering for framtiden. DET ER EN OVERDRIVELSE å hevde at industriens F&U-aktivitet i fattige land utelukkende er utnytting og jakt på lave kostnader. Når artikkelen i Le Monde diplomatique hevder at GlaxoSmithKline testet over halvparten av sine nye medisiner hovedsakelig i «lavkostland», er det viktig å merke seg at disse lavkostlandene like gjerne er landene i det tidligere Sovjet. Det er bare rimelig at den globale industri også har et perspektiv på det nye Europa. Befolkningen i de fattige land er med andre ord ikke prøvekaniner for en uetisk og pengegrisk industri. Tvert imot har de heldigvis fått oppmerksomhet fra en forskningsbasert industri som ønsker å utvikle legemidler med en dokumentert effekt også mot de sykdommene som har ligget som en svøpe over disse landene.
