LMD2 – Side 58

Har Norge nå tatt skrittet fullt og helt inn på den internasjonale kunstscenen? Det har skjedd markante endringer i måten aktørene på den internasjonale kunstscenen forholder seg til norske kunstnere på – og omvendt. Samtidig har også tilgangen på internasjonal kunst blitt større for publikum i Norge.

En rekke kunstnere bruker populærkulturelle virkemidler for å si noe om politiske, sosiale og økonomiske forhold. Kan reformuleringen av velkjente fenomener endre blikket vårt? Eller risikerer man å reprodusere det man egentlig vil angripe?

I en glassmonter i de støvete indre gemakkene i et tysk museum av den tradisjonelle vitenskapelig-pedagogiske typen, står en merkverdig gjenstand. Det er en enkel, slitt pinnestol, av den typen man kunne finne i et verksted. Vinkelen mellom stolens sete og ryggstø er fylt med gult fett, formet som en trekant som skrår nedover fra midten av stolryggen til setets ytterkant. Det er en gjenstand som vekker et dypt fysisk ubehag fordi det gir assosiasjoner til en tilsmussing, oppbløting eller oppløsning av alt som er solid, geometrisk og klart definert. Fettstolen er godkjent som kunstverk, men mange ville nølt med å tillegge den estetiske kvaliteter, eller å betrakte den som kunst overhodet. Som man kan tenke seg, er ikke dette et populært verk. Det trekker ikke et stort publikum. Og det er definitivt ikke den typen verk som appellerer til «folket» eller «det folkelige» ved å presentere et bilde av anti-elitistiske bragder, dyder eller idealer. Ikke desto mindre er denne gjenstanden et av de fremste eksemplene på de populistiske forestillingene som gjennomsyrer det 20. århundrets avantgardistiske kunst, og som har åpnet et diskursivt rom som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin overbevisningskraft i dagens kunstpraksis.Å kalle fettstolen en kunst-«gjenstand» tildekker imidlertid dette verkets særegne politiske dimensjon. Stolen er fremfor alt en slags performance: et situasjonelt redskap som ble laget for å vekke reaksjoner på to ulike, men beslektede plan. På det ene planet, som vi kan betegne som en politisk nåtid som i dag tilhører fortiden, utløste den affekter knyttet til sin opphavsmanns karismatiske personlighet, dvs. til den tyske kunstneren Joseph Beuys, og det særegne estetiske og politiske artikulasjonsrommet som utviklet seg i og rundt hans aksjonistiske kunstpraksis. Men for alle dem som ikke opplevde Beuys’ politiske nåtid, utløser verket, på det andre planet, en type reaksjon som fremkalles når man blir stilt overfor noe mystisk eller hemmelighetsfullt – i dette tilfellet det mystiske eller hemmelighetsfulle ved en gjenstand som tilsynelatende er blottet for all mening, og som derfor først og fremst assosieres med rent fysiske affekter. Dette er en normal reaksjon på en gjenstand som ikke skriver seg inn i noe kjent narrativ – og aller minst i de narrativene som produseres av et museum som har som sin oppgave å gi en sammenhengende fremstilling av ulike kunstneriske og estetiske tradisjoner. Denne løsrivelsen fra museets narrativ ble eksplisitt iscenesatt av Beuys selv: Etter hans ønske viser museet fettstolen uten noen som helst signatur, dato eller annen informasjon (det samme gjelder hans andre arbeider i denne utstillingen). På dette planet kan man altså si at verket fremkaller en ikke-spesifikk eller utopisk tidsramme – en slags tenkt fremtidighet som oppstår når den «uestetiske», udaterte og navnløse stolen avviser den historiske tidslinjen som ligger under selve fortellingen til det museet der den selv er plassert. Forholdet mellom de to planene kan dermed beskrives på følgende måte: De forhåpninger og løfter som ble skapt i Joseph Beuys’ politiske nåtid, blir hele tiden projisert inn i en ubestemt fremtid. Fettstolen representerer med andre ord et intensivert øyeblikk med ubegrenset fremtidig potensial. Nå kan ikke fettstolens fordoblede tidsstruktur i seg selv betraktes som et tegn på populistiske forestillinger eller kommunikasjonsformer. Man kunne, for eksempel, rett og slett velge å tolke dette som et tegn på stolens samhørighet med en del typiske

Omsetning av stjålne kunstskatter er en industri i sterk vekst, og land i Sør er spesielt hardt rammet av at kulturminner føres ulovlig ut av landet. De havner som oftest på museer og i samlinger i Nord.

Det tyske fotografekteparet Bernd og Hilla Becher har siden slutten av 50-tallet fotografert industriarkitektur. Kanskje først og fremst som vitnesbyrd over tapte utopier, og dessuten traumet knyttet til deres sammenbrudd.

Den polske kunstneren Wilhelm Sasnal (født 1972) lager malerier som ofte refererer til fotografier og andre allerede eksisterende bilder. De uttrykker samtidig en høyst subjektiv erfaring av den visuelle virkeligheten.