De ukrainske lederne kan gi opp å bli med i NATO for å få slutt på konflikten og oppnå en russisk uttrekning. Statusen som nøytralt land, som nå står sentralt i forhandlingene, kan virke usikker, men åpner for større handlefrihet og fredelig sameksistens.
Da Putin kunngjorde at han hadde satt atomstyrkene sine i beredskap, tvang han de vestlige mediene og regjeringene til å gjenoppfriske atomvokabularet fra den kalde krigens dager. Krigen i Ukraina kan nå innvarsle en tredje atomalder, hvor atomavskrekking ikke lenger kan tas for gitt.
Å gjøre seg uavhengig av russisk olje og gass er lettere for USA enn Europa. Flere eksportland ønsker heller ikke å støte fra seg Russland og er lite villige til å erstatte russisk energi.
Offentlige myndigheters politikk er ofte bestemmende for hvordan innvandring blir oppfattet.
Både Ukraina og Russland er blant verdens største hveteprodusenter. Krigen vil dermed få store konsekvenser for landene som kjøper hvete fra de to landene, men også store ringvirkninger for det globale matsystemet.
Det finnes færre atomstridshoder i verden i dag enn under den kalde krigen, men nye atomdoktriner kan føre til større fare for at atomvåpnene blir brukt.
Statusen som nøytralt land har gjort at noen land har unngått krig i over hundre år. Men statusen har ikke alltid blitt respektert.
Anne-Cécile Robert om den vestlige sanksjonspolitikkens historie.
En rekke nye genverktøy kan gi svar på grunnspørsmål i biologien og føre til store gjennombrudd innen medisin, landbruk og miljø. Men genredigering reiser spørsmål om etikk og biosikkerhet som krever en omfattende offentlig debatt og internasjonal regulering.
For Frankrikes utsatte grupper oppleves president Emmanuel Macrons start-up-nation som å bli sendt i eksil i eget land.
Under den kalde krigen utviklet USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand et system for automatisk etterretningsutveksling. Med USAs forsøk på å stagge Kinas framvekst har alliansen fått en ny vår.
Mens FN er paralysert, er mangelen på en internasjonal instans som er i stand til å løse uenigheter og konflikter før de utarter, blitt enda mer påtakelig.
Dagens politiske ledere ligner rørleggere som forsøker å stanse en vannlekkasje i en tegnefilm. Uansett hva de gjør spruter det ut vann et sted. Deflasjon eller spekulasjonsbobler, inflasjon eller resesjon – det nyliberale rørleggeriet flytter på problemene, snarere enn å reparere dem.
På begynnelsen av 1980-tallet ble det hevdet at «de store fortellingene» som ga historien en mening og retning, var en illusjon. Mens én stor fortelling aldri har forsvunnet, er andre
på vei tilbake i overraskende former.
Ingenting forener amerikanske republikanere og demokrater som store ord om demokrati, en militær eskalering og overvektige forsvarsbudsjetter.
Oljeselskapene har hovedansvaret for klimaendringene, men er ikke særlig interessert i å endre atferd. Det viser Aramcos satsning på ekstremt forurensende petrokjemisk industri og plastproduksjon.
Etter finanskrisen ble mange begeistret for ideen om en alternativ valuta. Tross løftene har bitcoin blitt lite annet enn et spekulasjonsobjekt, med store omkostninger for miljø og småsparere.
For tretti år siden drømte bevegelsen for fri programvare om en digital utopi der alle fritt kunne bruke dataprogrammer og videreutvikle dem. I dag finnes det frivillige arbeidet fortsatt, men fruktene høstes av datagigantene.
Venstrepartier virker ofte fastlåst i sin sjargong og sine symboler. Men å «gjøre noe nytt» er ikke alltid en oppskrift på seier. Det viser spanske Podemos’ vekst og fall.
Når Kinas ledere og næringsliv bestemmer seg for noe, kommer endringene ofte raskt. I 1995 var det knapt noen som drev med vintersport i Kina. Nå har landet nær 800 skisentre, og i februar skal det arrangere vinter-OL.
For å løse dagens kriser for miljø, samfunn og demokrati må den rådende «liberale radikalismen» erstattes av en motsatt radikalitet. Men det forutsetter en annen venstreside enn den striglete, sosialliberale varianten som i dag er dominerende.
Med tre millioner medlemmer var Det italienske kommunistpartiet en gang Vest-Europas største kommunistparti, før det frivillig oppløste seg selv i april 1991 og kastet den italienske venstresiden ut i en ørkenvandring som fortsatt pågår.
Vi glemmer alt, og gjør de samme feilene om igjen.
Etter det store nederlaget i forbundsdagsvalget må Die Linke velge: Skal partiet henvende seg til de unge i byene eller sine tradisjonelle velgere i øst?
