Politikk – Side 22

Den franske regjeringen fôrer paranoiaen til golfmonarkiene for å selge dem enda flere våpen.

Det dukker opp stadig flere forsøk på å bryte med nyliberal politikk. Etter Syriza i Hellas, kan det uventende valget av Jeremy Corbyn som Labour-leder i Storbritannia kanskje smitte over på Spania. Disse forsøkene fører ikke alltid fram, det så vi i Athen i juli. Men i det minste er noen av hindringene nå blitt tydelige: finansmarkedene, de multinasjonale selskapene, ratingbyråene, eurogruppen, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB), den tyske pengepolitikken og dens sosialliberale håndlangere. Makten til disse aktørene, og deres felles interesser, forklarer delvis hvorfor noen av forsøkene er beskjedne og kapitulerer, mens andre nøler og lider under det. Denne diagnosen er treffende, men ufullstendig. For den mangler et avgjørende element som ofte blir analysert i denne avisens spalter, men i stor grad ignorert de fleste andre steder, spesielt av de politiske kreftene som burde ha det som en sentral prioritering. I Athen viste dette elementet hvor skadelig det er, da Syriza motsatte seg diktatene fra EU. I London gikk det raskt til angrep på den nye Labour-lederen Jeremy Corbyn. I Madrid vil vi se det samme hvis Podemos vinner valget i desember. Hva snakker jeg om? Jo, måten mediemaskineriet fininnstilles for å diskvalifisere alle prosjekter som kan gå imot aksjonærenes makt. Og hvorfor skulle det være annerledes, når de som eier mediene stadig oftere også er de som står bak næringslivskonsentrasjoner og tjener store summer på børsoppføringer? I Frankrike, for eksempel, tilhører nå seks av de ti største formuene folk som eier mediekonsern. En av medieeierne, Patrick Drahi, er også Israels rikeste. Mediesektoren er sentral for offentlig debatt, økonomi, kultur, fritid og utdannelse, men det er vanskelig å se noen politiske forsøk på å motvirke faren som ligger i denne utviklingen. Litt som om alle sier til seg selv: Vi vil se når den tid kommer, nå har vi andre prioriteringer, andre saker som haster. Et ideologisk parti Vi vil se? Vi har sett. Regjeringen til Alexis Tsipras, som kom til makten i Hellas i januar, satset litt ubetenksomt på at solidariteten mellom de europeiske folkene som var utsatt for sparepolitikken, ville gjøre det lettere å motsette seg den tyske staheten. Syrizas allierte på kontinentet er splittede og svake av mange grunner, og det er en av forklaringene på hvorfor dette håpet feilet. Likevel må et viktig moment ikke utelates. I seks måneder fordreide medienes behandling av grekerne debatten som var underveis. Og de forsøkte å hisse opp den europeiske opinionen med påstander om hva en gresk gjeldslette ville koste hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. De store nyhetsmediene – inkludert de som elsker å komme med prekener om at nasjonalstatene tilhører fortiden – finner i de samme nasjonalstatene et middel til å forhindre en kontinental solidaritet med den greske venstresiden. I en annen medieverden ville Hellas kanskje ikke blitt framstilt som en dårlig betaler som vil skape ytterligere problemer for kreditorene, men som fortroppen i en europeisk kamp mot en mislykket sparepolitikk. Fellesskapets kostnader ved skattelettene som de rikeste skattebetalerne har fått i tretti år, eller redningspakkene for de private bankene, har aldri blitt beregnet – og angrepet – med samme iherdighet for hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. 27. august gikk de vestlige kreditorene, som var så urokkelige når det gjaldt den greske gjelden, med på å slette deler av Ukrainas gjeld.

Det er forunderlig hvordan politiske nykommere og utfordrere til de rådende partiene skaper krasse reaksjoner.

I 2012 brukte Barack Obama og Mitt Romney én milliard dollar hver på valgkampene sine. I stedet for å gi penger til en kandidat i 2016, har New York-milliardæren Donald Trump bestemt seg for å stille selv: «Jeg tjener 400 millioner dollar i året, så hvilken forskjell gjør det for meg?» I 1992 lovet en annen milliardær, Ross Perot, «å kjøpe Det hvite hus for å gi det tilbake til amerikanerne som ikke lenger har råd til det». I likhet med Perot, vil Trump sannsynligvis mislykkes, men ikke uten å ha, på sitt vis, avdekket hvordan det amerikanske politiske systemet fungerer: «Jeg er en forretningsmann. Jeg gir til alle. Når de ringer meg, gir jeg. Og vet dere hva, hvis jeg trenger noe fra dem to år senere, ringer jeg dem. Da er de der for meg.» Tidligere senator for New York og kandidat i demokratenes primærvalg, Hillary Clinton, var «der» også: «Jeg ba henne komme til bryllupet mitt og hun gjorde det. Vet dere hvorfor? Hun hadde ikke noe valg, fordi jeg ga penger til stiftelsen hennes.» Hvis man vil ha en ubestikkelig president, foreslår Trump, må man velge en av de som korrumperer! En dom i USAs høyesterett i 2010 fjernet de fleste begrensningene på politiske pengegaver. Siden har de superrike fått dele ut penger nærmest uhindret. New York Times forklarer det rekordstore antallet republikanske kandidater i primærvalget (17) med at «nesten alle kandidatene i primærvalget har en milliardær i ryggen, noe som betyr at valgkampen deres nå er skilt fra deres evne til å samle inn midler fra velgerne.» Jeb Bush har allerede omdefinert kategorien «små pengegaver»: For de fleste kandidatene er det mindre enn 200 dollar, for ham er det mindre enn 25 000 dollar. Tre milliardærer – Charles og David Koch, og Sheldon Adelson – er blitt republikanernes hovedsponsorer. Koch-brødrene som avskyr fagforeninger, sier de vil bruke 889 millioner dollar på neste års presidentvalg, samme sum til begge de to store partiene. Wisconsin-guvernøren Scott Walker synes å være deres favoritt, men tre av konkurrentene har svart på invitasjonen deres med håp om å få noen øre. Walker forsøker også å forføre Sheldon Adelson, landets åttende rikeste person og en stor beundrer av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Men Walker er ikke den eneste som smisker med den åttiårige milliardæren. For to år siden mente Adelson at USA burde sende atomraketter mot Iran snarere enn å forhandle med landets ledere. De 17 republikanske kandidatene hadde kanskje denne uttalelsen i hodet under debatten 6. august, der de alle var mot den nye avtalen mellom USA og Iran. Oversatt av R.N.  

Flyktninger fra borgerkrigen i Syria har sluttet seg til strømmen av migranter mot Europa og skapt enda mer akutte problemer for et Europa som i lang tid har forsøkt å gjøre grensene ugjennomtrengelige for uønskede. Krisen er symptomatisk for en delt verden og krever et helhetlig syn på migrantene og murene Europa bygger. Borgerkrigen i Syria har krevd over 300 000 liv og gjort større deler av landet ulevelig for de 22 millioner innbyggerne landet hadde før krigen brøt ut. 7,6 millioner er drevet på flukt og 3,9 millioner har søkt tilflukt i nabolandene, som ikke har kapasitet til å dekke deres behov. Mange av dem søker dermed til Europa for å unnslippe de elendige forholdene i nabolandene. Borgerkrigen synes ikke å gå mot noen ende og heller ikke å ha særlig mange gode utfall. Det som startet som et folkeopprør mot diktaturet til Bashar al-Assad har i stadig større grad blitt en uoversiktlig krig mellom Assad og ulike jihadistmilitser som Al-Nusra (Al-Qaidas gren i Syria) og Den islamske stat (IS). Assads brutale tønnebomber og forakt for sivile liv har brent alle broer for regimet og en fredelig overgang, mens jihadistene knapt kan kalles et bedre alternativ. Samtidig har de progressive delene av Den frie syriske hær i lang tid tapt terreng. Den store kompliserende og forverrende faktoren har vært ekstern innblanding både med tilstrømmingen av utenlandske kriger til IS og stedfortrederkrigene til de mange landene i regionen – Saudi-Arabia, Qatar, Iran, Tyrkia – som har støttet de ulike partene. Og få har vært interessert i forhandlingsløsninger. I tillegg kommer stormaktsspillet. «Et vendepunkt» sa amerikanske diplomater etter at Tyrkia gikk med på å la USA bruke tyrkiske baser til å utføre bombeangrep mot IS i Syria, og samtidig fikk Tyrkia til å engasjere seg mer i krigen mot IS. Tyrkia lanserte da sin «synkrone krig mot terror», det vil si mot både IS og kurderne i PKK. Men så langt har de bare utført en håndfull angrep mot IS, men over 300 hundre mot PKK-baser i Irakisk Kurdistan. Tyrkia har tidligere hatt tvilsomme bånd til jihadistene og mye tyder på at USA har blitt lurt, mener den erfarne midtøstenreporteren Patrick Cockburn: «Det er tegn på en grynende erkjennelse i Washington om at tyrkerne førte USA bak lyset, eller i beste fall at forhandlerne lurte seg selv når de gikk med på avtalen med Ankara. Amerikanske militærledere protesterer anonymt i amerikanske medier at de ikke visste at Tyrkia bare lot som om de gikk etter IS mens de i praksis planla en offensiv mot landets 18 millioner kurdere.» Kurderne i syriske PYD, som har bånd til PKK, har siden i fjor høst erobret store områder nordøst i Syria og kan være en modell for et framtidig Syria med sin sekulære og progressive ideologi. Tyrkias angrep synes nettopp å ville svekke kurderne i Syria, som ikke bare er en av få progressive krefter som vinner terreng i Syria, men også en viktig styrke på bakken i kampen mot IS. Tyrkias handlinger gjør dermed utsiktene enda dystrere i Syria, og i tillegg kommer faren for en destabilisering av Tyrkia hvis offensiven mot kurderne eskalerer. Destabiliseringen av Midtøsten slår nå tilbake på Europa. Migrantstrømmen vil ikke avta før politikken endres. Europas stengning av grensene har de siste femten årene sammenfalt med en ekstern politikk