Politikk – Side 26

Hvis frihandelsavtalen TTIP blir en realitet, står selve politikkens essens i fare.

Hva har den europeiske drømmen endt opp som? Et straffeinstrument. Når dette instrumentet nå perfeksjoneres, får man en følelse av at de vekslende elitene bruker hver krise til å innføre en enda strammere sparepolitikk og sette opp sin føderale luftspeiling. Bedriftsstyrene og avisredak-sjonene slutter opp om denne todelte målsetningen. Men selv om man plusser på noen tyske rentenister, luxemburgske stråselskaper og flesteparten av de franske sosialdemokratene, utvider man ikke det folkelige fundamentet for dagens «europeiske prosjekt». EU irettesetter uavlatelig medlemsland som ikke reduserer budsjettunderskuddene, også når arbeidsledigheten stiger i været. Siden de generelt avlyder uten å mukke, påtvinger EU dem raskt et korrigeringsprogram med målsettinger ned til millimeteren, ledsaget av en detaljert gjennomføringsplan. Når derimot stadig flere europeiske pasienter avstår å søke medisinsk behandling fordi de ikke har råd, når spedbarnsdødeligheten stiger og malaria dukker opp igjen, som i Hellas, har de nasjonale regjeringene aldri måttet frykte tordentale fra Kommisjonen i Brussel. «Konvergenskriteriene» er ekstremt strenge når det dreier seg om underskudd og gjeld, men ikke-eksisterende for sysselsetting, utdannelse og helse. Men disse henger unektelig sammen: Å kutte offentlige utgifter innebærer nesten alltid å redusere antallet leger på sykehusene og rasjonere tilgangen til medisinsk behandling. Det er ikke så mye «Brussel», alle misfornøydes syndebukk, men to politiske krefter som har gjort om de monetaristiske dogmene til frivillig underkastelse. I flere tiår har sosial-demokrater og liberalere delt på makten og postene i Europaparlamentet, i EU-kommisjonen og de fleste nasjonale regjeringene på kontinentet. Ultraliberalisten José Manuel Barroso, som i sin tid var for Irak-krigen, ble dessuten enstemmig gjenvalgt til presi-dent for EU-kommisjonen for fem år siden av de 27 medlemslandenes statsledere og EUs regjering, også sosialdemokratene, selv om alle er på det rene med hvor sjokkerende middel-mådig han har utført embetet sitt. Nå konkurrerer den tyske sosialdemokraten Martin Schulz og den luxemburgske kristeligdemokraten Jean-Claude Juncker om å overta etter ham. De «utfordret» hverandre i en tv-sendt debatt 9. april. Hvem av dem mente at «innstramming er nødvendig for å gjenvinne tilliten»? Og hvem repliserte at «budsjettdisiplin er uunngåelig»? Det hele endte med at Schulz, som mener at de nådeløse «reformene» til kameraten Gerhard Schröder er «modellen» som må følges, fikk seg til å si: «Jeg vet ikke hva som skiller oss.» Garantert ikke viljen til å lukke Europas økonomiske straffeleir. Oversatt av R.N.

Ytringsfriheten finnes bare når den også gjelder ytringer man avskyr. Angrepene mot den overlever dessuten lenge etter at angriperne er glemt. I en nesten panisk stemning etter terrorangrepene 11. september 2001, var det bare én amerikansk senator, Russel Feingold, som stemte mot Patriot Act og lovens arsenal av frihetsfiendtlige tiltak som ble vedtatt av en samlet Kongress under påskudd om krig mot terror. 13 år og én president senere er disse unntaksbestemmelsene fortsatt i kraft i USA. Vi vet at innenriksministre bryr seg mer om orden og sikkerhet enn om frihet. Hver trussel driver dem til å kreve nye repressive tiltak som en nervøs eller rasende befolkning vil støtte. I januar forbød Frankrike, i preventivt øyemed, flere folkemøter og kulturarrangementer som krenker «respekten for menneskets verdighet». Innenriksminister Manuel Valls reagerte på de antisemittiske tiradene til den kontroversielle komikeren Dieudonné, «som ikke lenger er morsom» og gjør noe som «ikke lenger er kreativt», og truet: «Jeg vil ikke utelukke noe, inkludert strengere lover.» Men en demokratisk stat bør ikke så lett akseptere at ministeren med ansvar for politiet offisielt bestemmer hva som er morsomt og kreativt – selv når det verken er det ene eller det andre. I juli 1830 utstedte Charles 10 et dekret som fjernet pressefriheten. En av støttespillerne hans forsvarte den gang gjeninnføringen av forhåndssensur, som erstattet domstolenes etterhåndssensur, slik: «Når loven grep inn, var skaden gjort; langt fra å reparere skaden, skapte straffen også debatt og skandale.» Dagen etter det kongelige dekretet, ble avisene likevel gitt ut uten forhåndsgodkjennelse, takket være ulike smutthull. Folk strømmet til for å lese og diskutere dem. Like etter ble Charles 10s regime styrtet i en revolusjon. Nå har rebellene og de fordømte tusenvis av følgere på Twitter. Med Youtube kan de arrangere folkemøter henslengt på sofaen i stua. Hvis vi forbyr kulturarrangementer eller offentlige møter, fordi de krenker «menneskets verdighet», må vi ikke også straffe spredning av det samme budskapet på sosiale medier? Det ville gitt de profesjonelle provokatørene en aura av å være ofre for «systemet». Og gitt næring til deres mest paranoide anklager. En tidligere sosialistisk minister har reagert på Valls’ initiativ og er bekymret for et «stort tilbakeskritt som innfører et slags preventivt regime, det vil si en moralsk forhåndssensur av det frie ord». Sympatisk nok avsluttet han med å si at: «I denne saken har avskyen og sinnet mot det skjendige fått de beste sinn til å vakle.» Oversatt av R.N.

Hos de som forsvarer overvåkingen ser vi at sikkerhet blir et argument som overskygger alle andre hensyn, samfunnet må beskyttes med alle midler, om det så innebærer en grunnleggende endring av forholdet mellom stat og borger.

Kan en avtale mot Benjamin Netanyahu, de ultrakonservative iranerne, den pro-israelske lobbyen som dikterer den amerikanske kongressen og Saudi-Arabia være en dårlig ting? Er Israel riktig land til å belære det iranske regimet når de ikke har signert Ikkespredningsavtalen (TNP), har atombombe og har brutt flere FN-resolusjoner enn noe annet land i verden?

Virkeligheten blir ikke lenger bare simulert, den simulerte virkeligheten er blitt reell.