Politikk– Side 26

Når det kommer til Israel og Palestina er ord og virkelighet diametrale motsetninger hos de fleste vestlige ledere.

I konflikten i Midtøsten, hvor skylden ikke er likt fordelt, innebærer «balansert» å glemme hvilken part som er okkupasjonsmakten.

Sammen med femti andre land, under det komiske navnet Really Good Friends of Services, forhandler Norge om en ny handelsavtale som vil forby regulering av finansindustrien.

I 2002 ville ikke Obama «helle bensin på bålet i Midtøsten». Vil han være like klarsynt i månedene som kommer?

Hvis frihandelsavtalen TTIP blir en realitet, står selve politikkens essens i fare.

Hva har den europeiske drømmen endt opp som? Et straffeinstrument. Når dette instrumentet nå perfeksjoneres, får man en følelse av at de vekslende elitene bruker hver krise til å innføre en enda strammere sparepolitikk og sette opp sin føderale luftspeiling. Bedriftsstyrene og avisredak-sjonene slutter opp om denne todelte målsetningen. Men selv om man plusser på noen tyske rentenister, luxemburgske stråselskaper og flesteparten av de franske sosialdemokratene, utvider man ikke det folkelige fundamentet for dagens «europeiske prosjekt». EU irettesetter uavlatelig medlemsland som ikke reduserer budsjettunderskuddene, også når arbeidsledigheten stiger i været. Siden de generelt avlyder uten å mukke, påtvinger EU dem raskt et korrigeringsprogram med målsettinger ned til millimeteren, ledsaget av en detaljert gjennomføringsplan. Når derimot stadig flere europeiske pasienter avstår å søke medisinsk behandling fordi de ikke har råd, når spedbarnsdødeligheten stiger og malaria dukker opp igjen, som i Hellas, har de nasjonale regjeringene aldri måttet frykte tordentale fra Kommisjonen i Brussel. «Konvergenskriteriene» er ekstremt strenge når det dreier seg om underskudd og gjeld, men ikke-eksisterende for sysselsetting, utdannelse og helse. Men disse henger unektelig sammen: Å kutte offentlige utgifter innebærer nesten alltid å redusere antallet leger på sykehusene og rasjonere tilgangen til medisinsk behandling. Det er ikke så mye «Brussel», alle misfornøydes syndebukk, men to politiske krefter som har gjort om de monetaristiske dogmene til frivillig underkastelse. I flere tiår har sosial-demokrater og liberalere delt på makten og postene i Europaparlamentet, i EU-kommisjonen og de fleste nasjonale regjeringene på kontinentet. Ultraliberalisten José Manuel Barroso, som i sin tid var for Irak-krigen, ble dessuten enstemmig gjenvalgt til presi-dent for EU-kommisjonen for fem år siden av de 27 medlemslandenes statsledere og EUs regjering, også sosialdemokratene, selv om alle er på det rene med hvor sjokkerende middel-mådig han har utført embetet sitt. Nå konkurrerer den tyske sosialdemokraten Martin Schulz og den luxemburgske kristeligdemokraten Jean-Claude Juncker om å overta etter ham. De «utfordret» hverandre i en tv-sendt debatt 9. april. Hvem av dem mente at «innstramming er nødvendig for å gjenvinne tilliten»? Og hvem repliserte at «budsjettdisiplin er uunngåelig»? Det hele endte med at Schulz, som mener at de nådeløse «reformene» til kameraten Gerhard Schröder er «modellen» som må følges, fikk seg til å si: «Jeg vet ikke hva som skiller oss.» Garantert ikke viljen til å lukke Europas økonomiske straffeleir. Oversatt av R.N.