Privat eller statlig krypto?
Alle valutaer er sårbare for politiske spenninger. I en tid med økende konfliktnivå mellom USA og Kina kan digitale valutaer splitte verden i to mellom uregulert privat pengeutstedelse og statlig kontroll.
Drømmen om selvforsyning
«Allerede før mat- og finanskrisene i 2008 levde én av seks i sult og nød. I løpet av 2008 har 100 millioner mennesker trådt inn i deres rekker,» sa avtroppende leder for Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD), Lennart Båge, 18. februar. Matvarekrisen har endret de globale spillereglene, nå er det ikke lenger frihandel som gjelder, men matvaresikkerhet.
Hva skal vi med NATO?
Europaparlamentet mener båndene mellom EU og NATO må bli tettere. Har NATO noen eksistensberettigelse etter 20 år etter Berlinmurens fall?
Aksjonærdiktaturet
Ansatte sies opp og regjeringer verden over lanserer den ene redningspakken etter den andre, men aksjonærene får fortsatt utbytte. Hvordan opplever de som arbeider i bransjen finanskapitalismens økte makt?
Finanskrisen og frihandelsmytene
Massive pengeoverføringer til industrisektorene, økte tollavgifter–Den økonomiske krisen har satt proteksjonisme på dagsordenen. Men foreløpig virker det som statslederne er enstemmig enige om at årsaken til problemet også er løsningen. Er tiden kommet for en alternativ proteksjonisme basert på sosiale rettigheter, reallønnsvekst og miljøvern?
Stillheten rundt en massakre
17 medlemmer av den franske hjelpeorganisasjonen Action contre la faim (Handling mot sult, ACF) henrettet i Muttur-området på nordøstkysten av Sri Lanka 4. august 2006. Én for én ble de skutt i nakken, mens kampene raste mellom regjeringsstyrkene og «Tamiltigrene» (Liberation Tigers of Tamil Eelam, LTTE). Ugjerningen var uten tvil planlagt. De fire kvinnene og 13 mennene, alle mellom 20 og 40 år, deltok i humanitære hjelpeoperasjoner da de ble drept. I slike omstendigheter som borgerkrigen på Sri Lanka, er det ikke uvanlig at sivile som havner i kryssild blir bombet og beskutt uten skånsel, og må bøte med livet i kamper der det ikke skjelnes mellom sivile og militære. Noen ganger dreier det seg om flere titalls personer, slik som her. Men det som skjedde i Muttur er annerledes. ACF trodde aldri at organisasjonens medarbeidere skulle bli ofre for slike uhyrligheter, ikke mer enn for tilfeldigheter eller kuler på avveie. Den franske hjelpeorganisasjonen snakker her om «kaldblodige» henrettelser, utført «raskt og effektivt». Organisasjonen understreker at de 17 ofrene var godt kjent i Muttur og at «de var lett gjenkjennelige som humanitære hjelpearbeidere». Og den påpeker også at myn-dighetene like fra starten ikke viste noen vilje til samarbeid. Tre hele dager gikk det før politiet og militæret til slutt lot representanter for ACF og Den internasjonale Røde Kors-komiteen dra til åstedet. Da var kampene over. Som alltid i slike saker setter myndighetene i Colombo mye inn på å anklage de tamilske «terroristene». Men denne gangen har ikke denne beskyldningen vært nok. Saken vakte oppstandelse. Enkelte nøler ikke med å snakke om «krigsforbrytelse» og krever etterforskning. MASSAKREN I MUTTUR sendte sjokkbølger innover en fransk opinion som inntil da hadde brydd seg lite om konflikten. Med ett oppdaget man at srilankernes dagligliv lå langt unna de eksotiske klisjeene, at den innebærer vold og tortur, bortføringer og utenomrettslige henrettelser, vitner som forsvinner og andre uhyrligheter. En internasjonal reaksjon tok form, der EU, investorer og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) spilte en avgjørende rolle. Plutselig var flere rettssaker i gang. 15. august 2006 åpnet de første forundersøkelsene i en førsteinstansdomsstol. Men det var ikke nok. I november godtok president Mahinda Rajapaksa forslaget om å opprette en granskningskommisjon (Commission of Inquiery, CoI) der ni kjente srilankere skulle ha ansvar for å granske denne massakren og 15 andre tilfeller av «grove brudd» på menneskerettighetene. Internasjonalt press framført av ambassadørene i Colombo førte til at presidenten inviterte en gruppe på elleve «framstående personer» til å delta i granskningen. De elleve kom fra ulike steder og ble samlet i Den uavhengige internasjonale gruppen av framstående personer (International Independent Group of Eminent Persons – IIGEP). I skrivende stund har ACF og IIGEP kastet inn håndkleet. Det internasjonale samfunn må ta inn over seg både at disse framgangsmåtene ikke har ført fram og at den srilankiske regjeringen åpenbart mangler vilje til å finne sannheten. Den franske NGO-en skriver i en rapport: «Etter å ha fulgt disse tre ankene i mer enn ett og et halvt år, slår ACF med bitterhet fast at rettssakene som ble satt i gang etter de dramatiske hendelsene i Muttur, bare innebærer en ørliten sjanse, om noen, til at man fra offisielt hold kommer til å peke ut de ansvarlige for denne krigsforbrytelsen.»1 I teksten omtales «omfattende tilsløring av omstendighetene omkring hendelsen». Uregelmessigheter i enkelte rettslige prosedyrer og
«Vi er villige til å forhandle med alle»
«Hvorfor skulle ikke vi har rett til å gjøre motstand mot en ulovlig okkupasjon?» spurte Hamas? leder Khaled Meshal retorisk da vi møtte ham i Damaskus. Samtidig åpnet han for å erkjenne en israelsk stat innenfor 1967-grensene.
Kapitalisme og evolusjon
Er det mennesker eller andre vesener som har gitt kapitalismen en moralsk slagside?
Imperiet med menneskelig ansikt
Det sies ofte at Obamas seier betyr at Martin Luther Kings drøm om full frigjøring for de svarte har gått i oppfyllelse: Det King drømte om er nå en realitet. Stemmer det?
Befri mig for en presse
I Sydamerika er sammenstød mellom venstre-regeringer og pressen dagligdag. Af den grund har Bolivia lanceret en statslig avis. Le Monde diplomatique har spurgt to eksperter i Bolivia om årsagerne til interessekonflikten mellem magthavere og presse.
Den evigvarende plyndringen
Israel bomber EU-finansiert infrastruktur sønder og sammen. Hva gjør EU?
Krigens kompleksitet
Hva sier den seneste tidens krigsfilmer oss om motstandshandlinger?
Krigens nye økologi
De siste tiårene har verdens slumbyer utviklet seg til å bli egne verdener, fullstendig frakoblet verdensøkonomien. Militæret har erkjent at det er i disse diffuse byområdene framtidens kriger vil utspille seg, men uten å se hvordan «terrorismen» skapes av den globale nyliberalismens brutalitet. Når man snakker om «mislykkede stater» mener man ofte «mislykkede byer», som Gaza by, Sadr City eller slummen i Port-au-Prince, sier byteoretiker Mike Davis i dette intervjuet.
Kampen om emigrantenes gull
Hvert år overfører emigranter mer enn 300 milliarder dollar til hjemlandene sine. For enkelte afrikanske land er summene langt større enn det de mottar i u-hjelp, og dermed et viktig bidrag til nasjonalinntekten. Dette har fått de internasjonale finansinstitusjonene til å utpeke disse pengene som mirakelmedisinen for det fattige Afrika. Men finansinstitusjonenes nye vidunderkur er på ingen måte fri for baktanker.
Vestens fortrengte og forvrengte historie
Helt fra perserkrigenes dager har Vesten skapt et forvrengt bilde av Østen, der Vesten er demokratiets og frihetens vugge, mens Østen representerer barbari, slaveri og undertrykking. Etter 11. september 2001 har denne dualismen blitt trukket fram på nytt og spilt rollen som bakteppe for krigene i Irak og Afghanistan. Le Monde diplomatique har sett på noen av de sivilisasjonshistoriske bøkene som har kommet ut de siste årene.
Penger og makt
Hvilke interesser tjener politikere som hopper fram og tilbake mellom regjeringsposter og privat næringsliv?
Folkemord, forbrytelser og andre «massemord»
Folkemord blir ofte presentert som noe spesifikt for det 20. århundret, men omfattende massakre har funnet sted i hele menneskehetens historie. Mye av denne historien har blitt skjult som følge av den politiske og ideologiske bruken av betegnelsen «folkemord».
De farlige anarkistene
Mot slutten av 1800-tallet opplevde flere vestlige land en økning i politisk vold utført av mer eller mindre marginale arbeiderklassegrupper eller -miljøer som brukte eller ble påklistret merkelappen «anarkister». Etter hvert oppsto det i maktkretsene en forestilling om at det eksisterte en internasjonal organisert anarkistisk konspirasjon mot den etablerte orden, snarere enn at den politiske volden var isolerte aksjoner fra en undertrykt, sosialt ekskludert og utbyttet arbeiderklasse uten rettigheter. Etter mordet på den franske statsministeren Sadi Carnot 24. Juni 1894, og bombeattentater mot en rekke europeiske statsledere (Wilhelm 1 av Tyskland, den spanske kongen og kongen av Italia) mot ordensmakten (eksempelvis bomben som ble kastet under en demonstrasjon på Haymarket Square i Chicago som førte til at fire øyensynlig uskyldige anarkister ble dømt til døden), begynte forestillingen om «internasjonal terrorisme» å ta form. Denne ideen ledet til den første internasjonale konferansen om bekjempelse av anarkistene arrangert i Roma 24. november 1898. Under strenge sikkerhetstiltak slo de 21 deltakerlandene enstemmig fast at anarkismen ikke skulle betraktes som en politisk doktrine.1 Etter hvert som arbeiderbevegelsen ble mer organisert rundt ikke-voldelig og parlamentarisk kamp for arbeidernes rettigheter og anerkjennelse utover 1900-tallet, forsvant «anarkistterroren» som merkelapp. Ikke desto mindre er anarkismens politiske og filosofiske innhold, som er like relevant i dag som på Proudhons tid (se neste side), fortsatt miskjent og blir eksempelvis brukt fra offentlig hold til å avvise demonstrantene i Hellas (se forsiden), og støttedemonstrasjonene i flere europeiske byer. Men det er i Frankrike at den ideologiske forfølgelsen av anarkismen for tiden er mest åpenbar. TIDLIG PÅ MORGENEN 11. november omringer 150 politibetjenter, de fleste fra antiterroravdelinger, den lille landsbyen Tarnac i Limousin-regionen. Politiet gjennomsøker en bondegård like utenfor landsbyen og arresterer ni personer fra autonomikollektivet på rundt 20 personer som har slått seg ned i landsbyen og gitt nytt liv til den, med blant annet å gjenåpne landsbyens landhandel og kafe. De arresterte blir varetekstsfengslet anklaget for å planlegge «forbrytelser med terroristiske intensjoner» og å være tilknyttet en «terrorvirksomhet». Forbrytelsen de såkalte «Tarnac 9» skal ha vært involvert i, er sabotasje av høyhastighetstoglinja (TGV) Paris-Lille 8. november. De skal ha hektet en metallkrok på strømlederne og dermed fått dem til å falle av idet første toget passerte. Sabotasjen var sikkert irriterende for et par tusen passasjerer som ble forsinket noen timer, men sto ikke i fare for å skade andre menneskeliv enn hvem det enn var som sto bak den. Dette får terroristanklagene til å virke mildt sagt overdimensjonerte i forhold til de faktiske handlingene, men som i andre europeiske land og i USA har nye terrorlover etter 11. september åpnet for «forkjøpsarrestasjon», og det er dette fransk politi har valgt å vektlegge, ved at to av de ni som opprinnelige ble varetekstfengslet, fortsatt sitter varetektsfengslet med besøksforbud. De to det dreier seg om er Julien Coupat og kjæresten hans, Yildune Levy. Antiterrorpolitiet har særlig rettet oppmerksomheten mot Coupat, som de i en lekket politirapport beskriver som den «karismatiske ideologiske lederen» av «en hemmelig anarko-autonom struktur».2 Bevisene mot Coupat og Levy er ifølge forsvarerne syltynne: De skal ha vært i området da TGV-linja ble sabotert og hatt med seg en togtabell, det skal også ha blitt beslaglagt et par togtabeller på gården i Tarnac.3 Da Coupat og Levy ble arrestert hadde de allerede vært overvåket av fransk politiet etter at de
Finanskrisen sett fra et skatteparadis
«Avskaff skatteparadisene!», har de europeiske statslederne ropt i kor siden finanskrisen ble et ubenektelig faktum. På tross av stabilitetspakter, liberalistisk dogmatikk og markedsmoralisme fra OECD, har de europeiske regjeringene igangsatt gigantiske tiltak for å redde krisetruede banker. En del av midlene fra redningspakkene vil finne veien til skatteparadisene som spiller en sentral rolle i spekulasjonsøkonomien. Le Monde diplomatique har besøkt skatteparadiset Jersey i den engelske kanal, der det er liten frykt å spore etter statsledernes utblåsninger.
Verdensøkonomiens svake lunger og ledd
«Når byggebransjen går bra, går alt bra» sies det om boligsektoren som så ut til å vokse inn i himmelen for et år siden. Nå viser det seg at veksten ikke bare var bygd på vaklende fundamenter, men også var politisk motivert for å sikre støtte til det frie marked.
Medienes talende taushet
Selvsensur er et utbredt fenomen i amerikanske hovedstrømsmedier. I en tid da militære eventyr og «krig mot terror» stiller amerikanske borgere overfor stadig flere utfordringer, viser Project Censoreds i årets kåring av selvsensurerte saker at mediene er foruroligende tause om akutt-aktuelle saker.
Tallenes klare tale
Fem år med okkupasjon i Irak, én million døde av vold, nesten fem millioner flyktninger. Dette er tallene som amerikanske medier aldri nevner. Le Monde diplomatique har snakket med sosiologiprofessor Michael Schwartz som står for utregningene.
Kong Bush
Kampen om Bushs ettermæle er innledet. Utspekulert, smådum eller ubuesk?
Hvor ligger hjertet av Kongos mørke?
Det finnes en gammel anekdote om en gruppe antropologer som bega seg inn i mørkets hjerte på New Zealand for å lete etter en mystisk stamme som ifølge ryktet danset en skremmende dødsdans med masker av leire og tre. Sent på kvelden en dag nådde de endelig stammen og klarte på et vis å forklare hva de var kommet for, før de sovnet. Neste morgen framførte stammemedlemmene en dans som på alle måter levde opp til antropologenes forventninger, og antropologene vendte tilfreds tilbake til sivilisasjonen og skrev en rapport om deres oppdagelse. Uheldigvis for dem gjorde en annen ekspedisjon som oppsøkte stammen noen år senere, et mer seriøst forsøk på å kommunisere med dem og fikk vite sannheten om den første ekspedisjonen: Stammemedlemmene hadde på et eller annet vis forstått at gjestene deres ønsket å se en fryktinngytende dødsdans, så for ikke å skuffe dem arbeidet de hele natten med å lage masker og øve inn dansen de oppfant for å vise sine store gjestfrihet overfor gjestene. Antropologene som tenkte de fikk se et underlig eksotisk ritual, så i virkeligheten på en hastig sammensatt iscenesettelse av deres egne ønsker … Er det ikke noe lignende som skjer i dagens Kongo som på ny framstår som det afrikanske mørkets hjerte? Forsidesaken til Time 5. juni 2006 var «Den dødeligste krigen i verden» – en detaljert dokumentasjon av hvordan fire millioner mennesker var blitt drept i Kongo i løpet av de siste ti årene som følge av politisk vold. Saken førte ikke til den vanlige humanitære oppstandelsen, bare et par leserbrev – det virket som om et slags filter blokkerte denne saken fra å få sin fulle virkning. For å si det på en kynisk måte: Time hadde valgt ut feil offer i kampen om hegemoni over lidelsen – magasinet burde holdt seg til de gamle kjenningene: muslimske kvinner og deres byrde, undertrykkelsen i Tibet … Dagens Kongo framstår på ny som et conradsk «Mørkets hjerte»: Ingen våger å konfronterer problemet direkte. Et drept palestinsk barn på Vestbredden – for ikke å nevne en israeler eller en amerikaner – er mediemessig verdt tusen ganger mer enn drapet på en navnløs kongoleser. Hvorfor ignoreres Kongo på denne måten? 30. OKTOBER 2008 kunne AP melde at Laurent Nkunda, opprørsgeneralen som beleirer Goma, hovedstaden for den østlige provinsen i Kongo, sa han vil ha direkte samtaler med regjeringen om hans motstand mot en avtale på to milliarder som gir Kina adgang til landets store mineralrikdommer i bytte mot en jernbane og en motorvei. Denne problematiske (nykolonialistiske) avtalen er en trussel mot interessene til de lokale krigsherrene, for hvis den lykkes vil den skape en infrastruktur som kan gjøre Den demokratiske republikken Kongo til en enhetlig og fungerende stat. I 2001 konkluderte en FN-undersøkelse av ulovlig utvinning av naturressurser i Kongo ut at konflikten i landet hovedsakelig dreide seg om adgang, kontroll og handel med fem mineralressurser: Niob, diamanter, kobber, kobolt og gull. Ifølge denne undersøkelsen var de lokale krigsherrenes og fremmede hærenes utbytting av Kongos naturressurser «systematisk og systemisk». Det gjaldt særlig de ugandiske og rwandiske lederne (tett fulgt av Zimbabwe og Angola) som har gjort de væpnede styrkene sine til regelrette handelskompanier: Rwandas hær tjente minst 250 millioner dollar i løpet av 18 måneder på å selge niob, som brukes i mobiltelefoner og bærbare
Hvorfor kynikerne tar feil om Obama
Kynikerne sier med rette at Obama sannsynligvis ikke vil bli noen annet enn en «Bush med et menneskelig ansikt». Og de har rett, men samtidig ser de ikke hvor naiv deres kyniske visdom er som overser illusjonenes makt.