Politikk– Side 60

Visste de som tok livet av Rafik Hariri at de på symbolsk vis beseglet det syriske regimets skjebne?

Jeg har sjelden sett en amerikansk professor gråte i en paneldebatt. På konferansen «Culture in the Global Village» spurte jeg nemlig panelet om hva en «avatar» var, og fikk forklart at det var den «stedfortreder» man brukte i dataspillene, den virtuelle figuren som representerte deg. Da brøt indiskfødte Gayatri C. Spivak1 inn og bebreidet oss for å banalisere navnet på en av de mest hellige figurene fra hennes religion. Med dyp stemme sang hun plutselig på sitt morsmål en lengre hyllest til «Avatar». Men overraskende rant etter hvert tårene fra de mørke øynene – professoren ble så beveget av sangen fra sin opprinnelige kultur, at hun for en stund var følelsesmessig satt ut.Dette er tolv år siden, men jeg husker det ennå. Et eksempel på hvordan kapitalistisk og teknologisk ekspansjon koloniserer ethvert område av livet. Der ingenting lenger er hellig. Så hva er det for en kynisk tendens som finnes i kapitalismen?Det er ikke bare i turistindustrien vi finner eksempler på at gammel og prekapitalistisk praksis innlemmes i den salgbare kapitalistiske tenkemåten der alt får profittens karakter. Vi har lenge hatt en tendens til at alt unikt og opprinnelig blir utbyttbart eller omsettelig i det kapitalistiske Vesten. Tendensen er gjennomgående å «omkode» utenomøkonomisk praksis til noe omsettelig: Religion generer penger, etikk er lønnsomt, man «kvalitetsreformerer» utdannelsen, sosiale nettverk er nyttige, og man blir gjerne fiender i et arveoppgjør. Kapitalismen moral er kynismen. Der ritualer og normer tidligere ga livet dets nyanser og forskjeller, er tendensen nå å forenkle det meste til den eneste forskjellen: prislappene. Pengene blir alle tings målestokk. Kapitalismen «avkultiverer» således menneskene ved å avhistorisere inskripsjonene folk identifiserer seg med, deres kulturelle og moralske kode – symbolene gjentas bare så lenge de har markedsverdi. Referansen til en opprinnelse, n0rmer, praksis, eller en antatt «natur» svekkes. Tendensen er at kapitalismen ikke gjenkjenner rituelle koder preget av libido, det erotiske, men bare det som har matematisk bytteverdi – i likhet med den overtydelige pornografien. Det er bytteverdien som teller. Som teller opp alt som kan produseres, sirkuleres og konsumeres. Kapitalismen er nettopp dette: Organiseringen av flyten, av strømmene, av sirkulasjonen.2 Mitt poeng her er ikke nødvendigvis å fremstille kapitalismen som et uhyre.Det interessante er heller hva som gjør den kapitalistiske tenke- og væremåten så utrolig motstandsdyktig mot sosialistisk kritikk. Motstanden på venstresiden er svak på grunn av mangel på troverdige gjennomførbare alternativer – sosialismen driver i sin kritikk helst med negasjonens tenkemåte, noen affirmativ «posisjon» er stadig en tom impotent størrelse. Ja, ikke uten grunn er problemet i dag å skulle tenke seg hva som skulle være utenfor, hva som ikke skulle inngå i den sirkulerende og utvekslende væremåten.Den kapitalistiske tenkemåten er ikke bare motstandsdyktig, men også ekstremt tilpasningsdyktig. Slik har kapitalismen for lengst beveget seg utover industriens materielle verden til den immaterielle produksjonen med informasjonsvarer og medieprodukter. Det nye er hvordan stadig flere har dette som sitt arbeid – symbolbehandlende arbeidsmåter som produksjon av ideer, kunnskap, sosiale relasjoner, følelser og distribusjon av bilder, tekst og lyd. Også flere og flere tradisjonelle arbeidsprosesser styres via skjermer – eksempelvis slik datamaskiner styrer melke- og foringsmaskiner i landbruket.Det interessante er her at kynismen faktisk verdsettes i det immaterielle arbeidslivet: Å være nihilistisk3 er blitt en profesjonell kvalifikasjon i urbane jobber – slik nihilisten er vant til mobilitet, tåler forandringer, er fleksibel og

Hva er det som får noen mennesker til å velge noe så slitsomt som å være intellektuell?