De nykonservative liker å snakke om den dype «moralkrisen» våre ettergivende, narsissistiske samfunn er rammet av. Forslag om å forby kommunistiske symboler tyder på at vi faktisk befinner oss midt i en dyp etisk-politisk krise, skriver Slavoj Zizek.
Kan populærkulturelle produkter have en politisk indflydelse. Når tøjfirmaet Benetton i samarbejde med non profit organisationer bruger truede aber i deres kampagne, er der så blot tale om et kynisk blikfang for at sælge en vare? Eller ligger der ligefrem en mulig politisk gevinst bag?
Matpakka, Rusken og Blekkulf er geniale politiske virkemidler for styring av familien.
De fem sentralasiatiske landene strever med å befeste nasjonal samhørighet i en region som trues av ustabilitet. Samtidig er islamistiske organisasjoner på fremmarsj, styrket av politisk undertrykking.
Den offisielle historien om studentopprøret i Frankrike i mai 1968 har i stor grad bortforklart hendelsene som et ungdomsopprør uten sosial og politisk dybde. Men samarbeidet mellom arbeidere og studenter gjorde denne bevegelsen til en kraftig utfordring av den sosiale orden.
Hvis ungdom viser respektløshet overfor minnet om Holocaust, er det kanskje fordi medier og skole vektlegger moralisme – ikke forståelse og kunnskap?
Nasjonale prøver har vært et stridstema i norsk skole den siste tiden, og professorer har protestert mot omleggingen av universitetene. Denne debatten er ikke begrenset til Norge. Internasjonalt arbeides det for å redusere utdanningssektoren til en produsent av kunnskap som kan verdsettes ut fra rasjonalitets- og effektivitetskriterier.
Diplomatisk og militær kniving om innflytelse i Sentral-Asia
George W. Bush har hittil vært mer interessert i «krigen mot terror» enn i dollarkurs og budsjettunderskudd. I sin andre presidentperiode kan han bli nødt til å prioritere annerledes, så ikke dollarvåpenet vendes mot USA selv.
Visste de som tok livet av Rafik Hariri at de på symbolsk vis beseglet det syriske regimets skjebne?
Jeg har sjelden sett en amerikansk professor gråte i en paneldebatt. På konferansen «Culture in the Global Village» spurte jeg nemlig panelet om hva en «avatar» var, og fikk forklart at det var den «stedfortreder» man brukte i dataspillene, den virtuelle figuren som representerte deg. Da brøt indiskfødte Gayatri C. Spivak1 inn og bebreidet oss for å banalisere navnet på en av de mest hellige figurene fra hennes religion. Med dyp stemme sang hun plutselig på sitt morsmål en lengre hyllest til «Avatar». Men overraskende rant etter hvert tårene fra de mørke øynene – professoren ble så beveget av sangen fra sin opprinnelige kultur, at hun for en stund var følelsesmessig satt ut.Dette er tolv år siden, men jeg husker det ennå. Et eksempel på hvordan kapitalistisk og teknologisk ekspansjon koloniserer ethvert område av livet. Der ingenting lenger er hellig. Så hva er det for en kynisk tendens som finnes i kapitalismen?Det er ikke bare i turistindustrien vi finner eksempler på at gammel og prekapitalistisk praksis innlemmes i den salgbare kapitalistiske tenkemåten der alt får profittens karakter. Vi har lenge hatt en tendens til at alt unikt og opprinnelig blir utbyttbart eller omsettelig i det kapitalistiske Vesten. Tendensen er gjennomgående å «omkode» utenomøkonomisk praksis til noe omsettelig: Religion generer penger, etikk er lønnsomt, man «kvalitetsreformerer» utdannelsen, sosiale nettverk er nyttige, og man blir gjerne fiender i et arveoppgjør. Kapitalismen moral er kynismen. Der ritualer og normer tidligere ga livet dets nyanser og forskjeller, er tendensen nå å forenkle det meste til den eneste forskjellen: prislappene. Pengene blir alle tings målestokk. Kapitalismen «avkultiverer» således menneskene ved å avhistorisere inskripsjonene folk identifiserer seg med, deres kulturelle og moralske kode – symbolene gjentas bare så lenge de har markedsverdi. Referansen til en opprinnelse, n0rmer, praksis, eller en antatt «natur» svekkes. Tendensen er at kapitalismen ikke gjenkjenner rituelle koder preget av libido, det erotiske, men bare det som har matematisk bytteverdi – i likhet med den overtydelige pornografien. Det er bytteverdien som teller. Som teller opp alt som kan produseres, sirkuleres og konsumeres. Kapitalismen er nettopp dette: Organiseringen av flyten, av strømmene, av sirkulasjonen.2 Mitt poeng her er ikke nødvendigvis å fremstille kapitalismen som et uhyre.Det interessante er heller hva som gjør den kapitalistiske tenke- og væremåten så utrolig motstandsdyktig mot sosialistisk kritikk. Motstanden på venstresiden er svak på grunn av mangel på troverdige gjennomførbare alternativer – sosialismen driver i sin kritikk helst med negasjonens tenkemåte, noen affirmativ «posisjon» er stadig en tom impotent størrelse. Ja, ikke uten grunn er problemet i dag å skulle tenke seg hva som skulle være utenfor, hva som ikke skulle inngå i den sirkulerende og utvekslende væremåten.Den kapitalistiske tenkemåten er ikke bare motstandsdyktig, men også ekstremt tilpasningsdyktig. Slik har kapitalismen for lengst beveget seg utover industriens materielle verden til den immaterielle produksjonen med informasjonsvarer og medieprodukter. Det nye er hvordan stadig flere har dette som sitt arbeid – symbolbehandlende arbeidsmåter som produksjon av ideer, kunnskap, sosiale relasjoner, følelser og distribusjon av bilder, tekst og lyd. Også flere og flere tradisjonelle arbeidsprosesser styres via skjermer – eksempelvis slik datamaskiner styrer melke- og foringsmaskiner i landbruket.Det interessante er her at kynismen faktisk verdsettes i det immaterielle arbeidslivet: Å være nihilistisk3 er blitt en profesjonell kvalifikasjon i urbane jobber – slik nihilisten er vant til mobilitet, tåler forandringer, er fleksibel og
Storstilte transportprosjekter for å frakte vann til storbyer og jordbruksområder skaper miljøproblemer og opprettholder overforbruk.
Hva kommer den eksplosive utviklingen innen trådløs teknologi av? Har vi virkelig et så stort behov for «konstant kontakt»–og hvor stor frihet gir mobiltelefonen oss egentlig?
En «naturlig» konsekvens av flodbølgekatastrofen bør være sletting av de rammede landenes utenlandsgjeld. En annen å trekke lærdommer knyttet til de menneskeskapte sidene ved denne typen katastrofer.
Det er rabalder omkring «Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel», som sist år gikk til nordmannen Finn E. Kydland. Vitenskapsfolk krever at prisen løsrives fra Nobel-navnet eller legges ned. Nobels etterkommer kritiserer prisen for å være en tilsnikelse.
Hva er det som får noen mennesker til å velge noe så slitsomt som å være intellektuell?
Nest etter Irak er Colombia verdens største tumleplass for private krigsaktører. En av dem er selskapet DynCorp.
FN er blitt kraftig anklaget for å ha latt Saddam Hussein berike seg på olje for mat-programmet i Irak. Sannheten er at kontrollen fra FNs side var upåklagelig, mens medlemslandene i Sikkerhetsrådet forsømte sitt ansvar.
Da Schibsted-konsernet lanserte gratisavisen 20 Minutes i Frankrike, spådde noen at dette ville bety «journalistikkens død». Står vi nå ved dødsleiet til den uavhengige og undersøkende pressen?
Bush har inkludert Nord-Korea i sin «ondskapens akse», og landet blir fremstilt som en truende atommakt. Helt siden 1940-tallet har imidlertid USA selv systematisk brukt eller truet med å bruke slike våpen i den nordøstlige delen av Asia.
Hvad har Vietnam-krigen og den nuværende krig mod terror at gøre med hinanden? Umiddelbart tilhører krigene to forskellige perioder i amerikansk udenrigspolitik, men i dette interview trækker professor Cathy Caruth, en af den moderne traumeteoris mest fremtrædende tænkere, nye linier mellem Vietnam-krigen og krigen mod terror.
Oransjerevolusjonen i Ukraina føyer seg inn i et mønster av fredelige revolusjoner som fremstår som spontane, men som i virkeligheten er planlagt over lang tid–med støtte blant annet fra amerikanske stiftelser. Er dette den «myke» siden av USAs utenrikspolitikk?
Begrepet «sivil ulydighet» oppsto ikke på 70-tallet. Det har røtter tilbake til Henry David Thoreau, som nektet å betale skatt til den amerikanske staten en gang på midten av 1800-tallet.
«McDonald’s ønsker å stimulere til en sunn livsstil», heter det på burgergigantens hjemmesider. Kjeden har satset stort på reklamekampanjer som skal gi kjeden et sunnere image. Men frukt og salat kan ikke dekke over MacDonald's sitt bidrag til fedmeepidemien.
