Verden – Side 31

Så snart Den tyske demokratiske republikk (DDR) var innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland (DBR), forsvant ikke bare landets institusjoner og økonomi, men også forlag, kinoer, tv-kanaler, radiostasjoner, artister og navn på gater og offentlige bygg i løpet av få år. Tidligere statskontrollerte aviser og magasiner ble privatisert og kjøpt opp av vesttyske forlag. Også utdanningssystemet, gratis adgang til kulturtilbud og barnehager ble utradert. Kvinnene i Øst-Tyskland, som hadde hatt den høyeste kvinnelige sysselsettingen i verden, var de første som mistet jobben. De forsøkte med alle midler å unnslippe den tyske familiepolitikkens hellige treenighet: Kinder, Küche, Kirche – barn, kjøkken, kirke. «For å øke sjansene for å få arbeid steriliserte mange seg. Mens Magdeburg sykehus hadde utført åtte steriliseringer i 1989, økte de til 1200 i 1991», forteller Fritz Vilmar og Gislaine Guittard. Som en gjenspeiling av tilstanden i samfunnet og framtidsutsiktene, sank fødselsraten i øst fra 14 til 5 barn per tusen innbyggere mellom 1987 og 1993. Arbeidsledigheten rammet ifølge sosiolog Paul Windolf 80 prosent av arbeidstakerne midlertidig eller permanent i de fem første årene etter Berlinmurens fall, noe som førte til en massiv arbeidsutvandring. Mellom 1991 og 2017 flyttet 3,7 millioner, nesten en fjerdedel av den østtyske befolkningen, fra øst til vest, mens 2,45 millioner (både hjemvendte østtyskere og nyinnflyttere) flyttet motsatt vei. Det skapte en alvorlig sosiodemografisk ubalanse: Høytutdannede unge i øst utvandret langt oftere enn snittet og to tredjedeler av de som ikke vendte tilbake var kvinner. Ifølge Reiner Klingholz, direktør for Berlin-instituttet for befolkning og utvikling, var utvandringen «Europas mest ekstreme tilfelle av kvinneflukt» (New York Times, 5. november 2018). Samtidig ble en hærskare av vesttyskere gitt lederstillinger i alle sektorer i øst, men særlig i den offentlige administrasjonen hvor de fikk en økonomisk kompensasjon for ulempen som de spøkefullt kalte «villmarksbonus» (Der Spiegel, 4. september 1995). Mens resten av verden snakket om «kunnskapsøkonomien», utraderte Tyskland kunnskapsprodusentene i øst. Fra 1989 til 1992 sank antallet heltidsansatte innen forskning og høyere utdanning (både på universitetene og i privat sektor) i de nye delstatene fra 140 567 til under 38 000 etter hvert som forskningssentre og vitenskapsakademier ble lagt ned. På tre år mistet 72 prosent av forskerne i det tidligere DDR stillingene sine. De gjenværende forskerne måtte gjennomgå evalueringstester med vekt på deres politiske overbevisninger, mens resten utvandret eller begynte i jobber uten relevans for kvalifikasjonene deres. Utraderingen av tre fjerdedeler av de vitenskapelig ansatte ble gjort av ideologiske grunner: «Vi må utrydde den marxistiske ideologien med endring av struktur og personell», forklarte et evalueringsdokument for Vitenskapsakademiet i DDR (AdW) i juli 1990. Rachel Knaebel og Pierre Rimbert. Oversatt av redaksjonen

I DDR tilhørte alle selskaper staten og betalte eventuelle overskudd til den. Når staten tilførte kapital til et selskap, ble det som regel bokført som lån fra bankregnskapene. Under gjenforeningen besluttet de vesttyske byråkratene å omgjøre disse nedtegnelsene til reell gjeld som de allerede blodfattige selskapene måtte betale tilbake til bankene. Da DDR-bankene ble privatisert og solgt på billigsalg til vesttyske finansinstitusjoner, fikk de se kapitalismens magiske egenskaper: Berliner Bank kjøpte østtyske Berliner Stadtbank for 49 milioner mark, mens banken satt på 11,5 milliarder mark i utestående statsgaranterte gjeldskrav – over 200 ganger kjøpesummen. Slik gikk det til at «fire store vesttyske banker, som hadde kjøpt DDR-bankene for 824,3 millioner mark, plutselig eide en gjeld verd 40,5 milliarder mark». Rentene, som på et år hadde steget fra under én prosent til over ti prosent, utgjorde alene en mangedobling av kjøpesummen. Oversatt av redaksjonen