Politikk – Side 46

I tradisjonell billedkunst, film og bøker fungerer ofte speil, vindu eller dører som passasjer til andre dimensjoner. I dag har dataskjermen overtatt denne funksjonen. Gjennom dataskjermen kommuniserer vi med det «oversanselige» virtuelle universet. Men i det øyeblikket vi går over terskelen og ser hva som «virkelig» er bak skjermen, møter vi ikke annet enn meningsløst digitalt maskineri. Det som står på spill i den virtuelle virkeligheten er en meningsfull simulering av noen ikke-eksisterende. Universet av mening, av fortellinger, er ikke denne virkelighetens endelige referansepunkt. Den Virtuelle Virkeligheten avhenger kun av én ting – av 0 og 1. I J. G. Ballards novelle «The Gioconda of the Twilight Noon» sitter hovedpersonen i en campingstol nær havet, mens han restituerer seg etter en øyesykdom. Han sitter her og lytter til måkene, ettersom han ikke kan bevege seg på grunn av bandasjen som dekker øynene. Lyden fra måkene frambringer i ham gjentatte ganger en underlig magisk scene der han er i ferd med å gå opp noen trapper i en mystisk sjøhule. På toppen av trappene venter en halvt tilslørt kvinne (det mest grunnleggende incestuøse begjærsobjektet) på ham (den siste setningen i fortellingen karakteriserer hovedpersonen som en «ivrig, ikke-angrende Ødipus»). Men han våkner alltid like før kvinnens identitet blir avslørt. Etter at legen endelig har erklært ham frisk og bandasjen er blir tatt av, slutter scenen å komme til ham. I desperasjon tar han et ekstremt valg. Midt på dagen går han utenfor og stirrer rett på solen til han blir blind i håp om at han på denne måten vil få se scenen i sin helhet. Denne novellen iscenesetter valget mellom virkeligheten og den fantasmatiske virkeligheten som kun er tilgjengelig for den blinde. Gapet mellom de to er forvrengt: Fra virkelighetens synspunkt er det virkelige ikke annet enn en formløs flekk, mens det fantasmatisk virkelige visker ut «virkelighetens» konturer. Sakis berømte novelle «Window» gir den minste mekanismen i forholdet mellom signifikanten, virkeligheten og det fantasmatisk Virkelige. En gjest ankommer et sommerhus på landet og ser utover engen bak huset gjennom det romslige franske vinduet. Datteren i familien er hjemme alene og er dermed den eneste som kan ta imot ham. Hun forteller ham at hun nå bor alene i huset, og de andre familiemedlemmene nylig har dødd i en ulykke. Like etter, når gjesten igjen ser ut gjennom vinduet, ser han familiemedlemmene som sakte nærmer seg gjennom engen, på vei hjem fra jakt. Overbevist om at han ser gjenferdene til de avdøde, springer han av gårde i redsel. (Datteren er selvfølgelig en utspekulert lystløgner, som finner på nok en historie for å forklare hvorfor gjesten forlot huset i panikk). Et par ord er altså nok til å forandre vinduet til en fantasiskjerm og forvandle på mirakuløst vis de sølete beboerne til skremmende gjenferd. I Roland Emmerichs Stargate, en av de bedre kjente science-fictionfilmene, finner man den samme mekanismen på et mer raffinert nivå. Stargate forteller historien om en ung vitenskapsmann som løser gåten rundt en gigantisk ring, laget av ukjent metall som ble funnet i Egypt på 1920-tallet. Dersom man slår inn de syv riktige symbolene begynner ringen å fungere som en «stjernepassasje» – hvis man går gjennom hullet i midten kommer man til et annet alternativt univers, dvs. en annen tid/rom-dimensjon. Det som får ringen til å fungere er identifiseringen av

Artikkelen «Prøvekaninene i Sør» i Le Monde diplomatique juni 2007 krever noen kommentarer. Det er riktig at den farmasøytiske industri prøver ut nye legemidler også på befolkningen i de fattige land. I alle år har denne industrien blitt anklaget for ikke å ha tilgodesett de fattige lands behov for nye, effektive legemidler. Man har utelukkende vært opptatt av de store sykdommene i den rike verden, og gjort sitt utviklingsarbeid der. Dette er heldigvis i ferd med å endres. Det er ikke riktig at man utfører «høyrisikoforskning» på en intetanende fattig befolkning. Legemiddelforskning i dag er global og gjennomsyret av retningslinjer, krav og etiske normer, i tillegg til de vitenskaplige kravene. Forskningen den globale, forskningsbaserte industrien utfører i fattige land skiller seg verken metodologisk eller etisk fra forskningen i Vesten. GlaxoSmithKline (GSK), et av verdens ledende farmasiselskap, utfører kliniske legemiddelstudier etter de samme grunnleggende etiske prinsippene overalt i verden.1 De fattige land har et skrikende behov for legemidler, både gamle og nye, enten det er mot infeksjonssykdommer som HIV/AIDS, tuberkulose, eller mot tropesykdommer og andre sykdommer. Det er tre viktige årsaker til at industrien gjør utprøvning også i de fattige land: 1) For det første må legemidler utprøves i den befolkningen der sykdommen finnes. Når industrien nå prøver ut nye legemidler, eller anvendelse av etablerte legemidler, må det gjøres også i de fattige land. En medisin mot tropesykdommen elveblindhet kan ikke gjøres i Gudbrandsdalen, der den ikke er endemisk. Leger uten grenser har eksempelvis etterlyst HIV/AIDS-medisiner i en form som egner seg for barn i det sørlige Afrika. GlaxoSmithKline utfører derfor flere studier med tablettformuleringer for barn i regionen. 2) En annen årsak er at legemidler ikke lenger bare skal brukes av den hvite («rike») befolkningen. Det er et allment vitenskaplig krav at legemidlers virkninger skal kunne dokumenteres på andre befolkningsgrupper enn den hvite. Derfor har Japan i alle år krevd at legemidler også skal være testet på den japanske befolkningen. Også Kina, India og Nigeria krever betydelige studier utført lokalt før et nytt legemiddel godkjennes. Industriens utprøvning i Afrika og Asia har i tankene at også disse landene skal ta del i velferdsutviklingen innenfor helse, og kunne ta i bruk moderne medisin. 3) Strukturelle endringer i verdensøkonomien er en tredje årsak. I det neste tiåret vil «BRIC-økonomien» (Brasil, Russland, India, Kina) vokse betydelig. Da vil det være unaturlig å bruke alle forskningsressursene på en begrenset del av verdens befolkning. Man ser det samme i andre sektorer. Den globale industrien investerer i denne delen av verden ikke bare på grunn av lave kostnader, men som en investering for framtiden. DET ER EN OVERDRIVELSE å hevde at industriens F&U-aktivitet i fattige land utelukkende er utnytting og jakt på lave kostnader. Når artikkelen i Le Monde diplomatique hevder at GlaxoSmithKline testet over halvparten av sine nye medisiner hovedsakelig i «lavkostland», er det viktig å merke seg at disse lavkostlandene like gjerne er landene i det tidligere Sovjet. Det er bare rimelig at den globale industri også har et perspektiv på det nye Europa. Befolkningen i de fattige land er med andre ord ikke prøvekaniner for en uetisk og pengegrisk industri. Tvert imot har de heldigvis fått oppmerksomhet fra en forskningsbasert industri som ønsker å utvikle legemidler med en dokumentert effekt også mot de sykdommene som har ligget som en svøpe over disse landene.

Hva er det som gjør Hitchcocks filmer unike? Hvordan skaper han den underlige og uhyggelige stemningen som gjennomsyrer dem? I andre regissørers nyinnspillinger av hans filmer forsvinner ofte mye av denne særegne stemningen, selv om plottet er det samme. I motsetning til det som vanligvis hevdes var ikke selve plottet det essensielle for Hitchcock. Hans utgangspunkt var heller et sett av visuelle motiver som hjemsøkte fantasien hans. Plottet var kun et påskudd for å formidle disse filmiske motivene. Det er dette som gir Hitchcocks filmer evig liv.

I vår vestlige verden er franskmenn opptatt av hvordan de skal redde sin kulturarv fra vulgær global amerikanisering, engelskmennene fokusert på om de skal delta i et politisk forent Europa, og tyskerne bekymret for den triste stillstanden i sin økonomi. Men veksten av slumbyer de siste tiårene er kanskje den mest avgjørende geopolitiske hendelsen i vår tid. Vi er vitne til rask vekst i en befolkning som står utenfor statlig kontroll. Ligger vårt fremste håp for en virkelig «fri verden» i slumbyenes univers? Filosofen Alain Badiou mener man kan betrakte slummen som en av de få autentiske «begivenhetssteder» i dag. Slumbeboerne er bokstavelig talt en samling av de som er «del av ingen deler», samfunnets «overflødige» element, de som er fratatt statsborgerskapets fordeler, de rotløse og eiendomsløse–de som faktisk ikke har «annet å miste enn sine lenker». Slavoj Zizek påpeker her via sin lesning av Timothy Garton Ashs bok Free World det forbløffende ved hvor mange trekk ved slumbeboerne som passer til den gode gamle marxistiske definisjonen av det proletariske revolusjonære subjekt.