Wal-Marts omsetning i fjor på over 2100 milliarder kroner og 1 300 000 ansatte gjør det til verdens største konsern. Allerede i 2001 var omsetningen til Wal-Mart større enn bruttonasjonalproduktet til de fleste land. Selskapets hær av 7 100 giganttrailere er på farten døgnet rundt til 5000 kjøpesentre på kloden.
En ny undersøkelse om skoleapartheid i Frankrike viser at foreldre bidrar til etnisk segregering ved å «unngå» skoler med dårlig rykte som følge av en stor andel elever fra lavere lag.
I medieintellektuelle miljøer i Frankrike er det mest yndete tema for offisiell kommentarvirksomhet fordømmelsen av et opprørsk folk. Alliansen mellom «det gode samfunn» og statsintellektuelle etableres på ny. Den konservative eliten gjenoppliver dermed den sosiale frykten som preget 1800-tallet, revolusjonenes århundre. Henvisningen til et uvitende folk er imidlertid fortsatt den fremste måten å markere sosial overlegenhet på. Og journalistene berømmer den intellektuelle forsterkningen fra universitetsfolk som de siterer mer på grunn av tittelen enn tenkningen deres. Mediene utestenger konsekvent kritiske tenkere og intellektuelle talenter.
President Bush kunngjorde 11. mai 2004 at det skulle iverksettes økonomiske og finansielle sanksjoner mot Syria. Regimet i Syria er svekket på grunn av sin autoritære politikk. Presidentens familie har lagt beslag på alle beslutningsorganer. Og det er utbredt korrupsjon. Men resolusjonen som nå er foreslått skaper en 'dobbel autoritet' i Syria. Faktisk settes Mehlis-kommisjonens autoritet over statens, og sikrer den fullstendig suverenitet over alle syriske borgere, styrende så vel som styrte–selv om de bare har status som mistenkte. Dette er første gang «internasjonal rett» gir så stor makt til et ikke-valgt organ.
Alle meningsmålinger viser at de fleste israelere vil ha fred, og er villig til å akseptere nesten alle nødvendige innrømmelser, men i nasjonalforsamlingen har dette synet knapt nok vært representert. Nå fremmer Amir Peretz’ Arbeiderpartiet fremmer et seriøst program for fred og etablering av en palestinsk stat.
«USA hater oss fordi de ikke kan få oss til å danse etter deres pipe. Vi har rett til å ha de systemet vi vil ha. Og det systemet vi har, forandrer vi den dagen det ikke passer oss lenger. Og det er Fidel klar over!», sier den kubanske musikeren José Luis Cortés.
Allerede Romatraktaten (1957) nærmest tvang franskmenn og italienere til å arbeide for et fritt marked, stikk i strid med deres tradisjon, der offentlig innblanding i økonomien sto svært sterkt. I dag, etter en lovendring foretatt av Europaparlamentet, er sosialretten på vikende front. Og i de fleste landene i EU skrider oppløsningen av retten til arbeid ubønnhørlig frem. Sosialpolitikken er klart underordnet prinsippet om bedriftenes konkurransedyktighet. Direkteskatt, trygdeavgifter, budsjettpolitikk, det offentliges mulighet til å forvalte sitt lands valuta–alt er i faresonen.
«Norge er jo i den grad et udkantsland – som Island kan de kun sidde med ved morgenkaffen.» Om danskers syn på nordmenn.
Kinas innmarsj i Sørøst-Asia er knyttet til et umettelig behov for råvarer, nødvendig for å opprettholde landets raske vekst. I Sørøst-Asia utnytter kineserne alle muligheter. De ti medlemslandene i det østasiatiske samarbeidet har sitt første toppmøte i Malaysia den 14. desember. Er Kina en trussel eller et triumfkort? Kina er allerede verdens syvende største økonomiske makt. Hva utenrikshandel angår, ligger Kina på tredjeplass, etter USA og Tyskland, og i 2004 var det også det tredje største mottakerland av utenlandske investeringer. I august 1990 gjenopprettet en heller motvillig general Suharto den diplomatiske kontakten mellom Jakarta og Beijing, brutt i 1967. Kina ga 15 år senere Indonesia status som «strategisk partner», et privilegium inntil da forbeholdt USA, Russland og India. Kommunismen er fremdeles forbudt i Indonesia, så denne helomvendingen er både et pragmatisk mesterstykke og et klart tegn på at Beijing på nytt er den store stjernen i Sørøst-Asia. Derfor representerer det første toppmøtet i Øst-Asia, i Malaysia den 14. desember, både et mål som er nådd og et nytt utgangspunkt. Her vil de ti medlemslandene i ASEAN1 (The Association of Southeast Asian Nations), samt Kina, Japan og Sør-Korea møtes (samlet går de 13 landene under navnet ASEAN+3). India, Australia og New Zealand, tre perifere, men direkte berørte stater, er også invitert, mens to giganter holdes på avstand: USA og Russland. Deres hovedkanal for innflytelse i denne regionen forblir dermed APECs (Asia-Pacific Economic Cooperation) årlige toppmøte, som i år fant sted i Sør-Korea fra 12. til 17. november. De andre landene i Sørøst-Asia kan bare konstatere fremveksten av et nytt Kina: Et Kina som har kvittet seg med sin sosialistiske pomp og prakt, og som – i alle fall i første omgang – har til hensikt å utgjøre en motvekt til den amerikanske allmakten. Er Kina så en trussel eller et triumfkort? Lederne i regionen (som dersom vi utelater Kina teller over en halv milliard innbyggere) svarer som oftest at det er begge deler. «Kinas vekst er i alles interesse, men dersom dette ikke går fredelig for seg, vil det føre til kaos og vold,» uttalte Singapores tidligere statsminister Lee Kuan Yew i april i år. Med andre ord er det best å late som om man er vennlig innstilt til Kina, om ikke annet så for å bli hørt av denne mektige og uunngåelige samtalepartneren. Den nye stormakten Kina er en nabo man helst bør stryke med hårene, selv om det innebærer en konstant tilpasningsinnsats. Unntatt Tokyo – som pleier sine militære bånd til USA med stadig større omhu – og Singapore, virker det som om ingen ønsker amerikansk tilstedeværelse i en klubb som snakker om å legge grunnlaget for et «østasiatisk fellesskap», med «felles verdier» og en «egen identitet». Indonesia, Japan og Singapore insisterte på at India, Australia og New Zealand skulle være tilstede, og det burde berolige Condoleezza Rice, som i februar uttrykte engstelse for at det østasiatiske toppmøtet skulle føre til opprettelsen av en «lukket» og «innadvendt» gruppe.2 Kineserne står imidlertid på solid ideologisk grunn. Og med «fredelig utvikling» som slagord, vil de vise at de ikke vil en flue fortred. Det har ikke alltid vært slik. I 1974, ett år før kommunistenes seier i Vietnam, fjernet Beijing rett og slett den sørvietnamesiske garnisonen på Paraceløyene, en øygruppe med store oljeressurser nord i Sør-Kina-havet, der hoveddelen av sjøtrafikken
«Oppdagelsen» i 2002 av «et hemmelig program for anriking av uran», skal visstnok bevise at Teheran forsøker å skaffe seg atomvåpen. Ved hjelp av en kampanje i mediene og feilaktige argumenter som er blitt gjentatt inntil det kjedsommelige, har Bush-administrasjonen lagt lista så høyt at det er nærmest umulig for Teheran å tilbakevise anklagene. Men i likhet med «avsløringene» om masseødeleggelsesvåpen i Irak, bør den oppleste og vedtatte påstanden undersøkes nærmere. For hva om den egentlige grunnen til USAs press på Iran er ønsket om vestlig monopol på energiproduksjon? Iran har i dag behov for å variere sine elektrisitetskilder fordi befolkningen har tredoblet siden 70-tallet og oljeproduksjonen har gått ned.
De utsatte forstedene står i skjæringspunktet mellom tre kriser.
Det er denne måneden 100 år siden den russiske revolusjonen i 1905. Samtidig er det også 80 år siden premieren på filmskaperen Eisensteins film om hendelsen. I den grad minnet om revolusjonen i 1905 fortsatt lever rundt omkring i verden, har Sergej Eisenstein og Pansekrysseren Potemkin en stor del av æren for det.
Bakteppet for opptøyene er fremfor alt en sysselsettingskrise. Automatisering, informatisering og utflytting av virksomheter har lenge ført til massearbeidsløshet. Den franske etableringen av antikriminalitetsbrigader kalles av politiet selv en «militarisering» av yrket deres. Man glemmer altfor ofte at orden, på samme måte som uorden, skapes i fellesskap. Og mediedekningen av denne krisen bygget opp under forestillingen om at dette var en nasjonal bevegelse.
Det nye Cinémathèque française er innviet med splitter nye vegg-til-vegg-tepper og et usedvanlig upersonlig personale. Den franske kulturministeren sto for åpningen og den Martin Scorsese kastet glans over innvielsesseremonien. Til forskjell fra cineasten, en person som vet for mye om film.
Evo Morales er svært godt posisjonert som presidentkandidat. Det er også første gang en indianer kan innta Bolivias høyeste embete. Hans organisasjon MAS er den eneste politiske og sosiale bevegelsen med basis i kollektive, folkelige aksjoner som har overskredet de lokale rammene og blitt en nasjonal bevegelse. Nå baserer de andre sin strategi ikke på hva som er de grunnleggende problemene, men på hvor stor andel av makten hver enkelt kan skaffe seg i Kongressen, ved å støtte eller å gå imot MAS. Opplever Bolivia en krise med førrevolusjonære trekk uten å ha de nødvendige politiske redskapene?
Hanna Arendt ble bannlyst av det jødiske fellesskapet. Dagens nye antisemitt er ikke lenger et menneske som hater jøder, men en demokratisk innstilt jøde som nekter å lukke øynene for palestinernes daglige lidelse under israelsk okkupasjon.
Mens filmmediet i Europa utviklet seg fra nyvinning til kunstform, ble det i USA helt fra starten utviklet som et kommersielt medium for massekonsumpsjon. Hollywood-produsentene har alltid visst å tilpasse sine produksjonsmetoder til den rådende økonomiske modellen
Russlands økte spenning i forholdet til Vesten og det russiske diplomatiets nederlag både i Georgia og Ukraina har skapt debatt om president Putins utenrikspolitikk i enkelte kretser i Moskva. Midtveis i sin andre presidentperiode ser Putin ut til å mangle en strategi. Men er en ny kursendring på gang? I løpet av 2005 har Russlands tilnærming til Kina skutt fart, og dette nører opp under spekulasjonene. Samtidig gjør den høye oljeprisen underverker for russisk økonomi.
USAs politikk overfor den arabiske verden bestemmes ikke av en prinsipiell avvisning av fundamentalisme eller en ubetinget støtte til demokrati, men av hva som er den beste måten å sikre USAs dominans på. Ifølge en rapport fra FNS utviklingsprogram, påpekes det at den arabiske «regionens intellektuelle og politiske avantgarde» har et spesielt ansvar, og at de hittil har «latt være å spille sin samfunnsmessige rolle som nasjonens bevissthet og lederskap». Men man kan ikke forstå fundamentalistenes suksess uten å ta inn over seg i hvor stor grad religion, klassespørsmål og problemer knyttet til kultur og politikk går over i hverandre.
Den mytiske og uutgrunnelige «russiske sjel» er for noen en blanding av revolusjonsromantikk og skjebnetro. For andre er dens sjel en sammensmelting av markedets herligheter og religiøsitet. I Russland begynner menneskelighet å bli en mangelvare. Putins demonstrative maktbruk, der staten viser sin politimessige styrke ved enhver anledning, avslører samtidig hans manglende evne til å bygge en rettsstat. I 2004 kontrollerte sju personer i kretsen rundt presidenten 40 prosent av det russiske bruttonasjonalproduktet. Det politiske rommet i Russland eksisterer kun i form av blendverk og iscenesettelse.
I Bangladesh har globaliseringen fremmet eksport av klær og oppdrettsreker til vestlige markeder. Det kalles utvikling, men befolkningen høster fremfor alt fattigdom og menneskerettighetsbrudd.
Ariel Sharon har flere ganger erklært åpent at han ønsket å eliminere Arafat. Israelske medier har den siste tiden åpnet for at den palestinske presidenten kan ha blitt «likvidert».
Nyhetsdekningen utfolder seg alltid mot en arkitektonisk bakgrunn. Urban krigføring, slik den utviklet seg i Beirut og slik vi nå ser i Bagdad, Mosul og Mogadishu, øker endringshastigheten i den arkitektoniske omverdenen til et nivå hvor den produserer lommer av kulturelt vakuum. Kunstnerne Yacoub/Lasserres arkitektoniske billeddannelser søker å befri territoriene for historisk smerte, tap, skyld og erindring, og å åpne dem for en ny dialog med det betraktende subjektet.
På ettårsdagen for maktovertakelsen annonserte Indias statsminister Manmohan Singh et «kjempeprosjekt for utvikling i landbruket», til en pris på 256 milliarder NOK. Den nye loven garanterer også hvert berørte hushold en sikker inntekt, en minstelønn på 60 rupier dagen (8,50 NOK). Skatter og avgifter utgjør en latterlig liten del av Indias BNP
