#Ofre for egen suksess
Selskaper bruker milliarder på markedsføring med influensere, fordi det fungerer. Men konkurransen er knivskarp og algoritmene nådeløse. I den franske influensersfæren tjener bare et lite mindretall mer enn minstelønnen.
Et nasjonalistisk prosjekt
Denne måneden setter det kinesiske kommunistpartiet i gang en kampanje for å gjenreise regimets sosialistiske image. Men historien om «kinesisk kommunisme» er fremfor alt historien om en form for revolusjonær nasjonalisme.
Traumatiske gentagelser – fra Vietnam til Irak
Hvad har Vietnam-krigen og den nuværende krig mod terror at gøre med hinanden? Umiddelbart tilhører krigene to forskellige perioder i amerikansk udenrigspolitik, men i dette interview trækker professor Cathy Caruth, en af den moderne traumeteoris mest fremtrædende tænkere, nye linier mellem Vietnam-krigen og krigen mod terror.
Terroren og «de sorte enker»
Med selvmordsbombernes indtog i Rusland i år 2000 kom kvinder til at sætte deres særlige præg på terrorismen. Kvinderne, såkaldte sorte enker, hævner sig efter at have mistet mænd, fædre og børn.
Uruguay ser rødt
31. oktober valgte Uruguay en president fra venstresiden, etter 170 år med borgerlig topartistyre. Samtidig bestemte et flertall på 64,5 prosent i en folkeavstemning å grunnlovsbestemme at vann er offentlig eiendom og ikke skal privatiseres.
– En mediepolitisk handling
I juni 2004 utlyste Institusjonen Fritt Ord en produksjonsstøtte på 12 millioner kroner til debattskapende fjernsynsdokumentar. Bente Roalsvig, prosjektleder i Fritt Ord, forteller at de 101 søknadene de mottok hadde stor tematisk spredning. Noen trender pekte seg likevel ut: – Først og fremst fikk vi syv søknader om ungdomsserier, som fokuserte på overgangen mellom barn og voksen, HIV/AIDS-problematikk, moralske dilemmaer knyttet til abort, forbrytelser eller seksuelle overgrep og allmennmenneskelige problemstillinger knyttet til livet, døden og kjærligheten. Mange hadde dessuten barn som omdreiningspunkt: barn i konfliktsoner, hverdagen for en barnesoldat eller situasjonen for innvandrerbarn, forteller Roalsvig. – En tredje tendens var knyttet til økologi, klimaforandring og ressursfordeling. En fjerde tok for seg menneskerettighetsproblematikk i Burma, Sri Lanka, Palestina, Sudan, Nord-Korea og Russland. En femte tendens rettet seg mot Norges rolle som fredsmegler i Midtøsten og på Sri Lanka. Og en sjette ville ta for seg aspekter ved Velstands-Norge, som privatiseringstendenser og økende forbruk. Vi fikk også et par søknader om kamp mot terror samt arbeidsinnvandring fra Øst. – Generelt var det mange som beveget seg i et landskap som både var nasjonalt og internasjonalt. Derimot var det færre som ville ta for seg maktstrukturer i Norge, eller som fokuserte på det eksplisitt norske. Heller ikke norsk asylpolitikk pekte seg ut som et brennbart tema. Kun én av søknadene tok fatt i dette, nemlig Charlotte Røhder Tvedt, som fikk innvilget støtte til Så sannferdig som mulig, en dokumentar fra UDIs asylavdeling. Det var også overraskende at bare to av søknadene tematiserte religionens betydning – hvorav den ene, Gunnar Hall Jensens Å Herregud!, ble innvilget støtte. Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved NTNU og jurymedlem i Fritt Ords konkurranse sier at han var skuffet over at en del av søkerne var forholdsvis populistiske i sine prosjektbeskrivelser:– De forholdt seg i for stor grad til at det var Fritt Ord som stod for konkurransen. Mange av søkerne lot til å være «taktiske», og de obligatoriske sideblikkene til ytringsfrihet og menneskerettigheter opplevdes derfor som en tvangstrøye. En del søknader avspeilet også det selvbiografiske og selvrefleksive, det å bruke seg selv som katalysator. Det er åpenbart at mange er inspirert av Michael Moore. Men det var også en god del som var mer objektive i sin vinkling og som gjorde bruk av en mer tradisjonell «voice of God»-posisjon.Gunnar Hall Jensen skiller seg ut i søkermassen ikke bare i tematikk, men også i det at han ikke er utpreget konfliktorientert. Med utgangspunkt i at spiritualitet er et fundamentalt behov hos mennesket, vil han i samarbeid med den svenske journalisten Sören Wibek prøve å finne en nøkkel inn til en verdensanskuelse han i sin bortskjemte skandinaviske middelklassetilværelse ikke helt klarer å få tak på: – Min opplevelse av Gud er ikke knyttet til å kjøre fly inn i skyskrapere, men til å klippe plenen, sier han til Le Monde diplomatique. – De store verdensreligionene uttrykker seg så likt. Både jødedommen, kristendommen og islam snakker om grenseløs kjærlighet, om å føle seg i ett med verden. Men hvordan kan man innenfor dette kjærlighetsbudskapet utføre terrorhandlinger? Jeg forstår ikke den religiøse erfaringen Hamas eller Muslimsk brorskap baserer sine aksjoner på. Kanskje er det slik at når man mister kontakten med Gud, begynner man å insistere? Eller omvendt, at man må ha en genuin opplevelse av Gud for å kunne være grusom? At man må koble seg
Erindringer om Yassir Arafat
Mens nogle gisner om Arafats dødsårsag og andre om fremtidsudsigterne for Arafats efterladte formue, forsøger Eric Rouleau i denne personlige beretning at give et billede af mennesket Yassir Arafat. Frem kommer indtrykket af en sorgløs og idealistisk politiker, der aldrig mistede troen på det forjættede land.
Grønlandskortet
Grønland har aldrig blot været en geografisk erkendelse. Som en del af et større magtpolitisk spil, er Grønland også i dag et af Danmarks bedre spillekort. Det ses, når den amerikanske udenrigsminister Colin Powell–ud af en luft der svirrer med myg og helikoptere–materialiserer sig i en sydgrønlandsk fåreholderbygd.
Gaza-plan med baktanker
Yasir Arafats død og George W. Bushs gjenvalg har fått flere til å antyde at fredsforhandlingene i Midtøsten vil gjenopptas. Ariel Sharons tilbaketrekningsplan for Gaza har også avfødt positive reaksjoner, men planen handler først og fremst om å sette fredsprosessen på vent.
Fallujah som fiendebilde
Det første George W. Bush gjorde etter at han ble gjenvalgt var å gi ordre om angrep på Fallujah. Men det er lite trolig at Fallujah vil fungere som utstillingsvindu for hva myndighetene kan tilby når «terroristene» er borte.
Jakten på Butch Cassidy og Sundance Kid
I 1902 reiste den selvutnevnte sheriffen Martin Sheffields til Argentina på jakt etter rømlingene Butch Cassidy og Sundance Kid. Han fant dem, men arresterte dem aldri. Vi fulgte Sheffields' fotspor, hundre år etter.
Liberalernes Waterloo
Napoleon måtte tape to slag før han skjønte at et dypere historisk skifte var på gang, mens Bush måtte vinne to ganger for at liberalerne skulle forstå at vi er på vei inn i en ny æra, skriver Slavoj Zizek i sin kommentar til det amerikanske presidentvalget.
Fet fattigmannskost
«McDonald’s ønsker å stimulere til en sunn livsstil», heter det på burgergigantens hjemmesider. Kjeden har satset stort på reklamekampanjer som skal gi kjeden et sunnere image. Men frukt og salat kan ikke dekke over MacDonald's sitt bidrag til fedmeepidemien.
Slummens hellige krigere
En voldelig fundamentalistisk retning er i ferd med å utvikle seg i Marokkos slumstrøk. Selvmordsbomberne i Casablanca i mai 2003 kom fra en av byens forsteder, som preges av elendige sosiale forhold og total eksklusjon fra resten av samfunnet.
Revolusjonens valkyrje
De første årene etter den russiske revolusjonen fikk Aleksandra Kollontajs radikale tanker om likestilling og seksuell frigjøring fremtredende plass. Hun var verdens første kvinnelige ambassadør i Norge. Vi ser på hennes syn på revolusjon og kjærlighet.
Om å ha en rask eller nølende tunge
TEKNISK OPPLYSNING/MINDRE SKRIFT: Så lenge han levde forsatte Montaigne å bearbeide sine Essays, også etter at de var utgitt. Tekstene har derfor tre nivåer markert med bokstavene A, B og C. A markerer teksten som den var i den første utgaven fra 1580, B markerer det som var lagt til i 1588-utgaven og C viser til de mange håndskrevne tilføyelsene i margene på Montaignes arbeidseksemplar fra 1588 («Bordeaux-eksemplaret»). A) Aldri ble alle, all yndest forunt. (La Boétie, Vers français, sonett XIV). Derfor ser vi også, når det gjelder veltalenhetens gave, at enkelte kan uttrykke seg lett og flytende og har hva man kaller et godt munnlær slik at de kan holde en tale på stående fot, mens andre er sene i avtrekket og aldri taler uten omhyggelig å ha overveiet hvert ord. Likesom man råder damene til å velge de leker og kroppsøvelser som best fremhever deres ynde, ville jeg, hvis jeg skulle gi råd om disse to vidt forskjellige ferdighetene innen talekunsten – som i vår tid særlig synes å praktiseres av predikanter og advokater – etter beste skjønn anbefale den sendrektige å bli predikant og den munnrappe å bli advokat. Grunnen er at den førstnevntes profesjon gir ham all den tid han lyster til å forberede seg, dessuten kan han gi sine ord fritt løp uten å være redd for å bli avbrutt, mens de omstendigheter en advokat arbeider under, hvert øyeblikk tvinger ham ut på arenaen hvor motpartens uforutsette svar kan forstyrre hans tankebaner og tvinge ham til på stedet å forandre prosedyre. Riktignok var det det motsatte som hendte under møtet i Marseille mellom pave Clemens og kong Frans: Den berømte taler Guillaume Poyet som i en mannsalder hadde opptrådt i skranken, var blitt pålagt å holde talen for paven. Han hadde for lengst tenkt den igjennom, ja, han hadde etter sigende tatt den med seg fiks og ferdig fra Paris. Samme dag talen skulle holdes, ble paven engstelig for at man skulle fremføre noe som kunne fornærme de fyrstelige sendemenn i hans følge, og lot meddele kongen det emne han fant mest velegnet for stedet og anledningen. Tilfellet ville at dette var et helt annet enn det Poyet hadde strevet med, slik at hans tale ble ubrukelig og en ny måtte skrives i all hast. Det følte han seg imidlertid ikke i stand til, og kardinal du Bellay måtte påta seg oppgaven. B) Advokatens rolle er vanskeligere enn predikantens, likevel finnes det etter min mening, og iallfall her i Frankrike, flere brukbare advokater enn predikanter. A) Det virker som om viddet utmerker seg ved å arbeide raskt og spontant, mens det er mer karakteristisk for dømmekraften å arbeide langsomt og sindig. Men det er like usedvanlig helt å miste munn og mæle fordi man er uforberedt som det er å ikke tale bedre når man er velforberedt. Det fortelles om Severus Cassius at han talte best når han ikke hadde rukket å tenke seg om, og at han var sitt hell snarere enn sin flid, takk skyldig. For ham var det en fordel å bli forstyrret mens han talte. Hans motstandere unnlot å irritere ham av frykt for at hans sinne skulle fordoble hans veltalenhet. Av egen erfaring kjenner jeg det temperament som ikke kan utholde intense og slitsomme forberedelser. Hvis et slikt sinn ikke
Humanitære leiesoldater?
En ny generasjon leiesoldater får nå fotfeste på det afrikanske kontinent gjennom private sikkerhetsselskaper. Disse oppnår legitimitet gjennom å fremstå som «humanitære aktører».
En ende på sulten
Vi bør forpligte os på, at alle mennesker kan blive mætte. Det kræver ændringer i landbrugsproduktionen og en bedre balance mellem markedsideologien, der synes alting er simpelt, og en mere nuanceret opfattelse af en verden, der er kompleks i naturlig, social og politisk henseende. Frankrigs forhenværende landbrugsminister giver her et bud på det 21. århundredes landbrugspolitik.
Mellom drøm og virkelighet
Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.
Ingen norsk uttrekning fra Irak
Norge har fortsatt styrker tilstede i Irak, og det foreligger planer om å trene opp irakiske offiserer i Norge. Synes utenrikspolitikerne at det er i orden?
Et vinnende vesen?
Her følger en oppsummering av årets presidentvalgkamp i en av svingstatene i USA, Vest-Virginia. Denne fattige delstaten har tradisjonelt vært en bastion for demokratene, men for fire år siden fikk George W. Bush flest stemmer her. Det kan han få denne gangen også.
Tyrkia og EU
Debatten om Tyrkias eventuelle inntreden i EU om tolv års tid er ikke særlig nyansert, og har gitt rom for mange fantasiforestillinger. Mot en bakgrunn av «sivilisasjonenes sammenstøt» vitner debatten om Vestens identitetsmessige angst overfor islam, og avdekker islamofobien som hjemsøker så godt som alle politiske grupperinger.Noen regner med at en stor stat med muslimsk flertall instinktivt vil bli avvist, og skyver «tekniske» argumenter foran seg for å nekte Tyrkia EU-medlemskap. De gjør for eksempel geografien til et endelig eksklusjonskriterium, og hevder at ettersom Tyrkias territorium i alt vesentlig befinner seg i Asia, kan landets kandidatur ikke komme i betraktning. Men dette argumentet er null verdt. Fransk Guyana ligger da vitterlig på det amerikanske kontinentet, og øya Réunion befinner seg midt i Det indiske hav – og likevel er de medlemmer av Den europeiske union. Kan vi se bort fra det faktum at Tyrkias egeiske kyst, hvor antikkens Troja lå, er den østlige delen av det gamle Hellas, den europeiske sivilisasjonens vugge?Man kan lure på hvilke «tekniske» argumenter som kommer til å bli fremsatt for å forsinke EU-medlemskap for to andre stater med muslimsk flertall, nemlig Bosnia og Albania – deres geografiske tilhørighet til Europa lar seg jo ikke bestride.Andre bruker historien i sin argumentasjon mot Tyrkias medlemskap. EU-kommissæren Frits Bolkestein gikk så langt som til å hevde at hvis Tyrkia blir sluppet inn i EU, «vil frigjøringen av Wien i 1683 ha vært forgjeves».1 Under den tyrkiske beleiringen av Wien måtte innbyggerne der, som var kjent for sin fremragende bakekunst, rasjonere melet og lage små rundstykker som de utformet som ottomanenes emblem: månesigden, croissanten. Det er opprinnelsen til dette bakverket, som mange tror er typisk fransk …Som det bysantinske keiserrikets etterfølger hadde det ottomanske imperiet virkelig ambisjoner om å dominere Middelhavet og Europa (et prosjekt som ble knust flere ganger, først og fremst ved Lepanto i 1521). Denne ambisjonen gjør ikke Tyrkia til noe slags «anti-Europa». Andre stater (Spania, Frankrike, Tyskland) har også latt seg friste av tanken om å underlegge seg Det gamle kontinentet. Og ingen bestrider disse statenes «europeiskhet» i dag. I likhet med de sentrale imperiene (som alle er forsvunnet) og koloniimperiene (som alle er stykket opp), var også det gamle ottomanske imperiet utmattet etter overdrevne militære felttog ved inngangen til det 20. århundre (da det ble kalt «Europas syke mann»). Etter å ha mistet sine besittelser på Balkan og i den arabiske verden, gikk det nye Tyrkia, grunnlagt av Kemal Atatürk, besluttsomt inn for å være europeisk.Ingen andre land har noensinne gått med på å ofre så mange grunnleggende sider ved sin kultur for å hevde sin europeiske identitet. Det moderne Tyrkia har gått så langt som til å oppgi sitt gamle skriftsystem (det arabiske) for å gå over til det latinske alfabetet. Innbyggerne har måttet kvitte seg med sine tradisjonelle klesplagg og iføre seg vestlige antrekk. Gjennom etablering av en offisiell verdslighet inspirert av den franske loven fra 1905, opphørte islam å være statsreligion.Gjennom hele det forrige århundret konsoliderte Tyrkia sitt europeiske preg. På begynnelsen av 1950-tallet ble landet medlem av NATO, og deretter Europarådet. Allerede i 1963 anerkjente general De Gaulle og forbundskansler Adenauer Tyrkias ønske om å slutte seg til Den europeiske union. En avtale om tollunion ble undertegnet i 1995. Etter at Det europeiske råd i Helsinki i 1999 og i
Kaotisk privatisering av krig
Krigen i Irak har vært et gigantisk eksperiment med bruk av private selskaper i krigføring og militære støttefunksjoner. Private aktører har kostet dyrt og bidratt til økt ustabilitet, men utgjør en sentral del av krigsmaskineriet.
Algeriekrigen
Den franske koloniseringen av Algerie begynte i 1830, og var gjennomført i 1847. Koloniregimet var et brutalt og rasistisk styre, som nektet den innfødte muslimske befolkningen borgerrettigheter. Dette skulle slå tilbake på kolonialistene med stor kraft. I 1954 brøt det ut åpen krig mellom FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og kolonimakten som skulle vare i åtte år. Natt til 1. november 1954 organiserte FLN et samordnet angrep på økonomiske og militære anlegg i Algerie. Den franske regjeringen sendte inn 400 000 tropper for å slå ned opprøret. Disse styrkenes brutalitet greide ikke å nedkjempe uavhengighetsbevegelsen, men førte heller til at den fikk sterkere støtte i befolkningen. Konsentrasjonsleirer, tortur og henrettelser av sivile gjorde også at Frankrike fikk verdensopinionen mot seg. I 1958 kom De Gaulle til makten, og innså at krigen ikke kunne vinnes. Han annonserte folkeavstemning som skulle gi algerierne mulighet til å bestemme sin egen skjebne. De Gaulles politikk ble sett på som et svik fra offiserene og kolonialistene som hadde støttet ham. Den militante terroristorganisasjonen OAS ble dannet, og utførte terrorangrep mot FLN, den franske regjeringen, og mot motstandere av krigen – men de var dømt til å mislykkes. I mars 1962 ble det inngått våpenhvile (Evian-avtalen) mellom FLN og den franske regjeringen, og folkeavstemning ble avholdt i juli. Algerierne stemte naturlig nok for uavhengighet. Etter åtte blodige år, med opp mot en million drepte, ble landet selvstendig i 1962 under ledelse av Ahmed Ben Bella, det uavhengige Algeries første president. Ben Bella er i dag 88 år gammel og sterkt engasjert i dagens antikrigsbevegelse. I oktober 2004 deltok han på Europas sosiale forum i London, hvor han blant annet introduserte filmen Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo), som kom ut allerede i 1966.